La Hamid få bli i Norge!

Homofili er forbudt i de fleste islamske land, der i blant Saudi-Arabia og Iran, som trolig er det land som henretter flest homofile. Ifølge menneskerettighetsforkjempere i Iran har mer enn 4000 homofile og lesbiske blitt henrettet siden den islamske revolusjonen i 1979. Den siste henrettelsen skal ha funnet sted i desember. Da ble Makwan Moloudzadeh henrettet for sodomi, som er et brudd på iransk lov.

Det er homofile handlinger som er forbudt i Iran, ikke legning. Straffen for samleie mellom menn er – forutsatt at alle vilkår er oppfylt – dødsstraff. Med samme forutsetninger er straffen for lesbisk seks 100 piskeslag de tre første gangene. Dømmes noen for fjerde gang er straffen dødsstraff.

I følge Utlendingsdirektoratet (UDI) finnes det ingen dommer hvor menn er dømt kun for homofili eller hvor kvinner er dømt for lesbisk praksis. Det finnes imidlertid noen dommer hvor homofili har vært en av flere påståtte forbrytelser (for eksempel voldtekt, overgrep mot barn, utroskap, prostitusjon eller hallikvirksomhet), og hvor vedkommende er blitt dømt til døden og henrettet.

I følge iransk lov er det imidlertid svært strenge beviskrav som må være oppfylt før man kan dømme en person for homofil praksis. Som bevis regnes tilståelser eller vitneforklaringer. Ved vitneforklaringer kreves det at fire mannlige muslimske vitner må ha sett de seksuelle handlingene. Vitnenes forklaringer må være sammenfallende. Hvis ikke, risikerer vitnene å bli dømt for falsk forklaring og idømt 100 piskeslag.

De strenge beviskravene, samt fare for straff for å fremsette beskyldninger som ikke kan bevises tilstrekkelig, gjør at det skal svært mye til for at det i det hele tatt skal kunne komme til sak. Hvis bevisene i et slikt tilfelle ikke holder risikerer anmelderen å bli dømt for falskt vitnesbyrd og strengt straffet.

Etter UDIs kunnskap om iransk straffelovgivning forutsetter straff for slike handlinger at beviskravene i huddud-lovgivningen er oppfylt. Det følger av denne at de eneste godtakbare bevis er tilståelse ved fire separate anledninger foran en muslimsk dommer, eller vitneforklaringer fra fire aktverdige muslimske menn, som alle har vært vitne til at den aktuelle handlingen ble utført. De fire vitnene vil bli avhørt grundig og hver for seg av en muslimsk dommer, og dersom forklaringene avviker på noen måte, vil vitnene bli straffet for å ha avlagt falsk forklaring. Disse beviskravene er gudegitte i islamsk straffelov, og kan ikke endres eller erstattes av menneskegitte lover. Etter Utlendingsnemndas (UNE) oppfatning er ikke disse beviskrav etter det som er opplyst i sak oppfylt. UNE bemerker for øvrig at iranske domstoler er svært tilbakeholdne med å dømme etter huddud-lovgivningen ettersom straffene er svært strenge og ikke kan omgjøres.

Den 19 år gamle homofile Mehdi Kazemi kom til London for å studere engelsk i 2004. Kort tid etter fikk han vite at kjæresten hadde blitt arrestert av iransk politi og hengt i april 2006. Kazemi, som søkte asyl i Storbritannia i etterkant for å unnslippe henrettelse, kan nå bli sendt tilbake til Iran og møte samme skjebne. Britiske myndigheter innvilget ikke asylsøknaden, og for å unngå å bli deportert rømte den homofile tenåringen til Nederland hvor han i retten trygler om ikke å bli sendt tilbake til Storbritannia ettersom dette vil innebære store sjanser for at han blir deportert. Der blir han nå holdt i varetekt, opplyser britiske Independent.

19-åringens fremtid vil nå bli avgjort av en ankedomstol, som skal fastlå hvorvidt han får tillatelse til å søke asyl i Nederland eller blir sendt tilbake til Storbritannia. Saken har vakt stor oppsikt blant homofile rettighetsforkjempere, som nå kjemper for at han skal få bli værende i Storbritannia. Det å bli sendt tilbake til Iran for der å bli henrettet på grunn av sin legning vil være et skamløst brudd på Storbritannias forpliktelser gjennom flyktningkonvensjonen.
Dette er nok et eksempel på at myndighetene setter målene om å redusere antall mennesker som får innvilget asyl høyere enn å ta hensyn til enkeltsaker. Myndighetene i Storbritannia har ikke for vane å kommentere enkeltsaker som denne, men en talskvinne uttaler overfor Independent at de ikke deporterer noen som trenger beskyttelse.

Da Irans president Mahmoud Ahmadinejad sist høst besøkte Columbia-universitetet i New York ble han møtt med skarp kritikk, ikke minst pga Irans menneskerettighetsbrudd, og da ikke minst vedrørende homofili, som han hevdet ikke eksisterte i landet. Da Ahmadinejad ble spurt om henrettelsene av homofile i Iran, svarte han at rettsvesenet håndterer voldelige kriminelle og narkotikasmuglere ved å avrette dem. Han sammenlignet det med hvordan bakterier og virus effektivt blir fjernet gjennom medisinsk behandling, noe som sterkt minner om den israelske ledelses syn på palestinere. Da han ble presset ytterligere i spørsmålene om avstraffelsene av homofile, svarte han at ”I Iran har vi ikke homofile som i deres land. I Iran har vi ikke dette fenomenet, og jeg vet ikke hvem som har fortalt dere at vi har det.”

Så sent som i forrige uke hadde departementet et møte med ambassaden i Norge om nettopp bruken av dødsstraff i Iran.- Problemet er at situasjonen i Iran er uoversiktlig. For oss virker det som om myndighetene ikke har full kontroll i alle tilfeller, sier Endresen.

UDI innvilget i 2006 asyl i Norge til alle iranere som sa de var homofile, noe som kom frem av dokumenter tillitsvalgte i UDI har sendt til granskingskommisjonen. Dette ble det splid om ettersom UDI-direktør Manuela Ramin Osmundsen, som forsøkte å slå nedover i systemet, hevdet at det hadde vært en kommunikasjonssvikt, noe som fikk de tillitsvalgte for jurister og samfunnsvitere i UDI til å gå til motangrep mot sin egen ledelse.

Debatten gikk på at det var en kommunikasjonssvikt eller ikke, om sakene skulle bli behandlet individuelt eller om man antok at faren var såpass stor at ”Så lenge en legger til grunn at søker er homofil/lesbisk, så skal asyl gis”, slik saksbehandlerne fikk beskjed om. Nemda mente at selv om homofil praksis er forbudt i Iran, og formelt sett kan medføre dødsstraff, er ikke homofil legning tilstrekkelig for å kunne påberope seg forfølgelsesfare.

Flere UDI-ansatte mener ledelsen feilinformerte Kommunal- og regionaldepartementet i 2003 da de i brev til departementet hevdet at UDI foretok individuell vurdering av risikospørsmålet for homofile iranere. Det har i perioden 2003-2005 vært gitt helt klare signaler om at det skal gis asyl i saker der det legges til grunn at søker er homofil. UDI har tolket begrepet ”leve ut sin seksuelle legning” til ”…en har lagt til grunn at søkeren hvis han/hun en gang i fremtiden skulle ønske å proklamere/leve ut sin seksuelle legning offentlig, skulle vedkommende kunne gjøre dette uten å risikere forfølgelse. Det vil i praksis si at det ikke har blitt foretatt noen individuell vurdering av risikoen for forfølgelse i disse sakene. Praksis har vært at asyl har blitt gitt i de fleste saker hvor søkeren har angitt at han/hun er homofil.” Asyl skulle gis i slike tilfeller, var de generelle retningslinjene.

Asylsøkeren, som forøvrig selv er muslim, ankom Norge den 9. oktober 2005 og søkte asyl den 10. oktober 2005. Han fylte ut egenerklæring den 13. oktober 2005 og asylintervju ble avholdt den 4. november 2005. Han fremla ikke pass eller andre identitetsdokumenter. Som grunnlag for asylsøknaden opplyste han at han er homofil, noe som blir betraktet som en forbrytelse i hjemlandet og at han som sådan risikerer dødsstraff i Iran. I tillegg til landets lover risikerer han at hans egen familie iverksetter straffen før han blir rettslig tiltalt og dermed å miste livet ved å bli henrettet og utsatt for vold fra slektninger og foreldrene sine.

Han fant ut at han var homofil i pubertetsalderen. Miljøet befant seg i var religiøst og hans legning ble undertrykket. Han hadde i en lengre periode forsøkt å dekke over for sine fortrolige følelser slik at ingen i det miljøet han bodde skulle finne ut av det, men foreldrene sørget imidlertid for at personer som var mer religiøse enn dem fikk vite om det. Disse utgjør en stor fare.

Første gang han hadde seksuell omgang med noen, var med en klassekamerat. Da han som 16-åring var han hjemme hos sin kjæreste ble de oppdaget nakne da de omfavnet hverandre av foreldrene til kameraten. De leverte ham til politiet og anmeldte ham, ikke for seksuell omgang med sønnen, men for å ha plaget familien. På denne måten ville de skape problemer for vennen hans. De var klar over at dersom foreldrene til vennen gikk til anmeldelse mot på grunn av homofili, ville også deres sønn bli forfulgt.

Kameratens foreldre tok opp saken med foreldrene hans, noe som førte til at de begynte å straffe ham fysisk og utsette ham for så stort press at han ikke klarte å fullføre skolen. Han fikk ikke delta i sosiale situasjoner der det var andre gutter, fikk ikke barbere seg, gå i jeans eller stelle seg. Han fikk husarrest og ble fysisk straffet av faren. Han ble utsatt for de mest intense ydmykelser og psykisk og fysisk tortur. Dette fortsatte helt til han ble voksen. Han ble også fornedret av andre familiemedlemmer. Mens han avtjente militærtjeneste ble han hånet, narret og utsatt for krenkende ord fordi han var en renslig person og fordi hans atferd var relativt annerledes enn andre vanlige menns.

Etter dette begynte han å arbeide. Da han studerte i det offentlige biblioteket i Ovar ble han kjent med en gutt, sin siste kjæreste, som reddet ham fra dette fornedrende miljøet. Han var eldre og hadde samme legning som ham. Forholdet utviklet seg raskt fordi de begge hadde lidd på grunn av legningen. Da hans foreldre reiste bort for en tid tok ham kjæresten sin hjem til seg for å være sammen med ham, men mens de var nakne og ferdige med å ha sex med hverandre, kom foreldrene hans uanmeldt inn i huset og oppdaget dem. Faren hans banket ham opp og holdt ham i husarrest, mens kjæresten klarte å rømme. Gjennom døren kunne han høre noen som gikk ut på at de ville tvinge ham til å gifte seg, noe som har ført til mange problemer for homofile og lesbiske, med sin kusine, noe han var imot. Han benyttet seg derfor av en passende mulighet og rømte derfra.

Det var en dag moren kom med mat til ham mens faren var i moskeen. Han dyttet moren tilside og rømte ut av huset. Han tok kontakt med en tidligere kjæreste, som hadde bra økonomi og gode muligheter. Han tok opp problemene sine med ham og ble ført til et relativt trygt sted. Senere, gjennom samme kamerat, fikk han vite at faren hadde samlet inn skriftlig vitneforklaring fra naboer og slektninger og hadde anmeldt ham hos domstolsmyndighetene.

De lette etter ham for å arrestere ham og utlevere ham til domstolsmyndighetene. Kameraten foreslo da at han skulle forlate hjemlandet og reise til et trygt sted. Han hjalp ham og betalte til og med reiseutgiftene.

Han frykter nå å bli torturert og henrettet ved retur til hjemlandet. Han frykter at myndighetene, vil behandle ham på bakgrunn av vitneforklaringene og betrakte ham som en homofil person, en person som er farlig for samfunnet, eller at hans egen familie vil henrette ham før en eventuell rettssak. Han risikerer å bli fengslet og fysisk avstraffet.

Søknaden om asyl ble avslått ved UDIs vedtak av 26. januar 2007. Dette ettersom de mente han ikke oppfylte vilkårene for å kunne anses som flyktning i henhold til utlendingsloven § 16 første ledd, jf. flyktningkonvensjonen artikkel lA. UDI mente det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at han ved retur til hjemlandet vil bli utsatt for forfølgelse i utlendingsloven og flyktningkonvensjonens forstand. UDI la til grunn at han er homofil og viste videre til at personer med homofil legning anses å utgjøre en “spesiell sosial gruppe” i flyktningkonvensjonens forstand, og at han således omfattes av de grunner som er angitt i flyktningdefinisjonen,jf. flyktningkonvensjonen artikkel IA.

Vurderingstemaet ble dermed om han har sannsynliggjort at han på bakgrunn av sin seksuelle legning risikerer reaksjoner som kan karakteriseres som forfølgelse ved retur. Men etter iransk lov er det kun homofile handlinger som er straffbare, og ikke selve legningen i seg selv. I en sak som gjelder homofili og hvor dette ikke kan bevises gjennom vitneførsel eller det foreligger sprik/avvik i vitnenes forklaringer, vil vitnene, etter UDIs kunnskap om iransk straffelovgivning, kunne bli idømt 80 piskeslag hver på grunn av falsk anklage, noe som viser at det kan få alvorlige konsekvenser å anmelde en person for homofili eller å vitne falsk hvis dette ikke kan bevises. På bakgrunn av dette er det lite sannsynlig at noen vil vitne falsk eller å anklage noen for slike handlinger.

UDI er klar over at man som homofil i Iran ikke kan leve åpent på samme måte som man kan i Norge. Den som er flyktning har krav på asyl etter utlendingloven § 17. Begrepet flyktning er definert i utlendingsloven § 16 som ”utlending som går inn under flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 art. 1 A, jf. protokoll 31. januar 1967.”

Flyktningkonvensjonen definerer flyktning som en person som ”med rette frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av, og er ute av stand til, eller, på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse” UDI har i sin praksis lagt til grunn at homofil legning er et kjennetegn som gjør at man tilhører en spesiell sosial gruppe i flyktningkonvensjonens forstand og at forfølgelse på grunn av homofil legning omfattes av konvensjonen.

For at man skal kunne snakke om forfølgelse må imidlertid reaksjonene være av et visst omfang. I disse sakene har UNE vurdert det slik at den trakassering og diskriminering som er anført ikke utgjør reaksjoner som er så alvorlige at det omfattes av forfølgelsesbegrepet i konvensjonen. UNE har i sakene gjort en konkret vurdering av om det man risikerer kan sies å utgjøre forfølgelse. Det er fremtidig fare for forfølgelse som begrunner beskyttelsesbehovet, noe som innebærer at man har valgt å vurdere konkret i hver sak hvilken situasjon vedkommende vil komme i ved en retur til hjemlandet.

I Midtøsten og Nord-Afrika er imidlertid homofil praksis forbundet med formelle straffesanksjoner. Asylsøkere fra disse landene kan derfor påberope seg risiko for straff. Risiko for straff har vært påberopt av asylsøkere fra Libanon og Iran. I disse sakene er faren for at asylsøkeren vil bli straffet for sin homofile legning/handlinger stor og det foreligger en objektiv risiko for overgrep som utgjør forfølgelse.

Den 20. februar 2008 ble det truffet avgjørelse vedrørende saken hans. UDIs vedtak av 20,02.08 tilsier at han ikke innvilges oppholdstillatelse i Norge. Vedtaket et endelig avslag på søknad om asyl. Klage over UDIs vedtak ble ikke tatt til følge. Politiet vil om kort tid sette en utreisefrist. Innen denne fristen må han ta kontakt med politiet eller IOM for å avtale utreise. I motsatt fall risikerer han å bli pågrepet. Utreisefrist settes i til 10. mars 2008. I følge Utlendingsloven § 41: har personer med avslag på søknad om asyl plikt til å reise ut av landet innen den fastsatte utreisefristen. Dette innebærer direkte kontakt med politiet. Dersom han ikke har gyldig reisedokument, har han også plikt til å skaffe seg dette.

Etter UDIs oppfatning er det flere forhold ved forklaringen som gjør det vanskelig å feste lit til den. UDI viser til at det på bakgrunn av det ovenstående er lite sannsynlig at hans far vil anmelde han for å være homofil da han selv vil risikere straff for å fremsette en slik anklage, fordi ovennevnte beviskrav ikke vil være oppfylt. Av samme grunn er det også usannsynlig at naboer og slektninger ville avgi skriftlige vitneforklaringer på at han er homofil, når det ikke forelå tilstrekkelige bevis for en slik anklage.

Etter UDIs mening har det videre formodningen mot seg at faren skulle ta opp hans seksuelle legning med slekt og naboer, samt anmelde forholdet til en offentlig domstol, dersom dette var en så stor skam for familien som blir anført. Når det gjelder anførselen om at han også frykter at faren skal drepe ham, fremstår det etter UDIs mening som lite sannsynlig at faren i så fall ville ha anmeldt saken til myndighetene, og dermed ha gjort myndighetene oppmerksomme på forholdet. På denne bakgrunn la ikke UDI til grunn at han har blitt anmeldt av sin far for homofili. Selv om hans forklaring blir lagt til grunn ville han ikke risikere å bli straffet for homofili ettersom det ut fra forklaringen ikke foreligger opplysninger som tilsier at de nevnte beviskrav ville være oppfylt.

UDI anså det heller ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at han ved retur til Iran i fremtiden vil opptre på en slik måte at han vil risikere straff for homofili. Å utfolde seg seksuelt i det offentlige rom er ikke sosialt akseptert i Iran, verken for heterofile eller homofile.

UDI bemerket at det heller ikke har fremkommet opplysninger som tyder på at han har hatt en slik atferd tidligere, verken i Iran eller i Norge, som tilsier at han har levd ut sin legning i det offentlige rom og at han ikke ønsker å utfolde seg seksuelt i det offentlige rom i hjemlandet ettersom det ikke er sosialt akseptabelt i Iran.

Så lenge man lar sin seksualitet være et privat anliggende, er det i følge UDI ikke sannsynlig at iranske myndigheter vil være interessert. På bakgrunn av dette la UDI til grunn at han vil opptre i henhold til de sosiokulturelle rammene for seksuell utfoldelse som eksisterer i Iran ved en eventuell retur til hjemlandet.

I forhold til hans anførsel om at han som homofil har levd under vanskelige forhold i Iran, særlig i forhold til sin egen familie, bemerket UDI at ikke enhver reaksjon utgjør forfølgelse i konvensjonens forstand. Det at han risikerer å bli utsatt for diskriminering og trakassering i enkelte sammenhenger på grunn av sin legning utgjør ikke i seg selv så alvorlige reaksjoner at det kan anses som forfølgelse. Heller ikke de sosiokulturelle begrensningene han må tåle med hensyn til åpen utfoldelse av sin seksuelle legning på grunn av sosial og religiøs fordømmelse i samfunnet, kan anses som forfølgelse i konvensjonens forstand.

I følge UDI er det at hans far har mishandlet ham psykisk og fysisk gjennom mange år ikke forhold som kan danne grunnlag for asyl ettersom dette er forhold som iranske myndigheter må anses å beskytte ham mot, da vold er straffbart i henhold til iransk lovgivning. Videre la UDI til grunn at dersom familiesituasjonen var uutholdelig for ham vil han kunne flytte hjemmefra. Han er en voksen mann på 30 år som antas å være i stand til å forsørge seg selv, jf opplysningene om hans tidligere arbeidsforhold. Etter UDIs vurdering forelå det ikke omstendigheter som kunne være til hinder for retur etter utlendingsloven § 15 første ledd. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket som kunne tilsi opphold i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd, jf. utlendingsforskriften § 21 annet ledd.

Vedtaket ble påklaget den 13. desember 2007 og det ble begjært utsatt iverksettelse av vedtaket. Dette pga at han risikerer forfølgelse ved retur til hjemlandet. Det er dødsstraff for å utøve homofilt samleie i Iran og annen homofil praksis er straffelagt med opp til 100 piskeslag. Denne typen straffesanksjoner må falle inn under lovens ordlyd og UNHCR viser til at alvorlige krenkelser av menneskerettighetene er forfølgelse. UDIs praksis viser at brudd på fundamentale menneskerettigheter anses som forfølgelse. Det er hevet over enhver tvil at homofili er uakseptabelt og at homofile strafflegges i Iran.

Kriminalisering av homofili er brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 8 om retten til privatliv. Selv om en person ikke selv har blitt straffet innebærer straffetrusselen et kontinuerlig inngrep i en persons privatliv, jf. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) Dudgeon v. UK fra 1981. Det er tilstrekkelig sannsynliggjort at han står i fare for å bli utsatt for forfølgelse.

UDIs begrunnelse om at det er lite sannsynlig at faren har anmeldt ham og innhentet vitneforklaringer fordi falsk anmeldelse og falske vitneforklaringer er forbundet med streng straff, er ren spekulasjon. I henhold til forklaringen har faren skaffet de nødvendige vitnebevis som skal til for domfellelse.

Det anføres at det er like sannsynlig at hans forklaring er sann, som at den ikke er det. Ved vurderingen av om forklaringen skal legges til grunn må det tas hensyn til at det er umulig å bevise påstanden. I slike tilfeller bør tvilen komme ham til gode, jf. UNHCRs håndbok punkt 203. Det vises til at forklaringen ikke er motstridende, verken i forhold til egen forklaring eller i forhold til allment kjente fakta. Det er ingenting med forklaringen som er med på å svekke tilliten.

Han er uansett vernet mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd. Det foreligger sterke menneskelige hensyn, jf. utlendingsloven § 8 annet ledd, jf utlendingsforskriften § 21 annet ledd. Det vises i den forbindelse til at han ved en eventuell retur henvises til å velge mellom å ikke leve ut sin homofile legning eller til å risikere dødsstraff.

UDI gikk ikke tilbake på sitt vedtak, men samtykket til utsatt iverksettelse. UDI presiserer at det ikke er uenighet om at dødsstraff og piskestraff for homofili må kunne anses som forfølgelse i loven og konvensjonens forstand, men at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at han vil risikere slike reaksjoner ved retur til Iran.

Når det gjelder henvisningen til dommen fra EMD, Dudgeon v. UK, bemerker UDI at den omhandler spørsmålet om hvorvidt det å ha et system for alvorlige straffereaksjoner rettet mot homofil praksis er i strid med EMK artikkel 8, men at den ikke berører spørsmålet om det å nekte en homofil utlending opphold, slik at han må returnere til et hjemland hvor homofil praksis kan straffes, kan anses som et brudd på EMK artikkel 8. Dette spørsmålet har derimot vært vurdert av norsk rettspraksis. jf. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 10. juni 2002 (RG.2002-1259), som gjaldt spørsmålet om retur av en homofil mann til Iran.

Lagmannsrettens konklusjon var at de begrensningene homofile i Iran må tåle med hensyn til åpen utfoldelse av sin homofile legning på grunn av sosial og religiøse fordømmelse i samfunnet, åpenbart ikke kan anses som forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand eller gi krav på vern mot utsendelse Retten finner det videre klart at det å nekte en homofil utlending opphold slik at han må returnere til et hjemland hvor homofil praksis kan straffes og sosial fordømmelse av homofile må påregnes, ikke kan anses som et brudd på FMK art. 8. På denne bakgrunn legger UDI til grunn at vedtaket av 26. januar 2007 ikke er i strid med EMK artikkel 8.

Vedrørende anførselen om at hans far har skaffet de nødvendige vitnebevis som skal til for domfellelse, bemerker UDI at det ikke har fremkommet opplysninger i saken som skulle tilsi at det finnes vitner som faktisk har sett han utføre straffbare homofile handlinger.

UNEs vurdering:

For at en utlending skal ha rett til asyl etter utlendingsloven § 17 første ledd, første punktum,

må vedkommende fylle vilkårene for å kunne anses som flyktning etter utlendingsloven § 16

første ledd, jf. flyktningkonvensjonen av 28. juli 1951 artikkel 1A. Som flyktning i henhold til utlendingsloven § 17 første ledd jf § 16 første ledd og flyktningkonvensjonen artikkel IA, regnes utlending som har en ”velgrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse.”

Begrepet forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand forutsetter at reaksjonene er av en viss art og et visst omfang. Det sentrale er en fremtidsrettet vurdering av om han risikerer forfølgelse ved retur til hjemlandet. Han skal etter beste evne og i tilstrekkelig grad underbygge sine asylanførsler. Tvil om sakens fakta skal komme han til gode dersom UNE finner hans generelle troverdighet tilfredsstillende. UDI skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før avgjørelse blir truffet, jf forvaltningsloven § 17 første ledd. På bakgrunn av de fakta som legges til grunn i saken, skal det foretas en vurdering av risikoen for forfølgelse ved retur.

Vedrørende anførselen om at hans far har skaffet de nødvendige vitnebevis som skal til for domfellelse, bemerker UDI at det ikke har fremkommet opplysninger i saken som skulle tilsi at det finnes vitner som faktisk har sett ham utføre straffbare homofile handlinger.

I tillegg kommer uklare forhold i forklaringen. I følge forklaringen skal han ha blitt oppdaget første gang han hadde seksuell omgang med noen. Men først fremgår det at hans foreldre anmeldte hans venn til politiet, og at de på den måten ville utsette ham for press, mens det senere heter at vennens foreldre anmeldte han og at vennens foreldre tok opp dette med hans foreldre. Men dette har ikke fått avgjørende betydning for UNEs vurdering av saken.

Etter praksis omfattes homofile av konvensjonsgrunnen “sosial gruppe”, jf flyktningkonvensjonen artikkel IA, og hans anførte asylgrunnlag har således årsakssammenheng med en av konvensjonsgrunnene i flyktningkonvensjonen.

Det er homofile handlinger som er straffbare etter iransk straffelov, og ikke homofil legning som sådan. UNE er ikke kjent med at noen har blitt straffet ene og alene på grunn av homofili i Iran. Dersom alle vilkårene er oppfylt, kan homofili medføre dødsstraff i Iran. Vurderinger er at han ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at han vil risikere å bli dømt til langvarig fengsel eller dødsstraff ved retur til Iran.

I følge UDI viser de iranske myndighetene stor toleranse vedrørende homofili. Iran, må det ses hen til de sosiokulturelle rammene som eksisterer i den iranske samfunnet. Det vises til at det finnes egne miljøer, treffsteder og nettverk for homofile i Iran, hvor menn søker og finner partnere. Det finnes særskilte parker og treningsstudioer som er kjent, også av myndighetene, som treffsteder for homofile. Det finnes med andre ord aktive homofile miljøer i Iran. Det foreligger ikke holdepunkter for å si at iranske myndigheter forfølger personer, verken på grunnlag av offisiell politikk eller annet grunnlag.

Denne allmenne toleransen innebærer at så lenge man lar sin seksuelle legning være en privatsak, og ikke manifesterer denne utad, er det ikke sannsynlig at iranske myndigheter vil fatte interesse for vedkommende.

De sosiokulturelle rammer eller begrensinger som gjelder utøvelse av seksuell legning gjelder for øvrig for heterofile så vel som homofile personer. Det er heller ikke for heterofile personer sosialt akseptabelt å kysse eller på annen måte vise kjærtegn i forhold til en partner i det offentlige rom i Iran. Den begrensning på den seksuelle utfoldelse som det innebærer å leve med slike sosiale normer, i forhold til hva man kan eksempelvis i Norge, kan ikke sies å utgjøre forfølgelse i loven og konvensjonens forstand. Ved en konkret vurdering av den risiko han vil kunne møte ved en retur til UNE legger i den forbindelse til grunn at han ikke vil forholde seg på en måte som er i strid med hva som er en sosialt akseptabel oppførsel.

Han har anført at han på grunn av sin homofile legning frykter voldelige reaksjoner fra familien. UNE bemerker i denne sammenheng at for at en reaksjon skal kunne defineres som forfølgelse i henhold til flyktningkonvensjonen, kreves det at den er av en viss art og et visst omfang. Praksis viser at brudd på fundamentale menneskerettigheter anses som forfølgelse, mens trakassering, diskriminering og kortvarig fengsling i utgangspunktet faller utenfor begrepet. De sist nevnte forholdene kan imidlertid etter en samlet vurdering få et så stort omfang at de defineres som forfølgelse. De forhold han har vært utsatt for, anses ikke som forfølgelse i henhold til flyktningkonvensjonen.

UNE mener at den generelle sikkerhetssituasjonen i Iran ikke tilsier at det er til hinder for retur. UNE kan heller ikke se at det foreligger individuelle omstendigheter som tilsier at han ved en retur til Iran står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling. Ved en konkret vurdering av den risiko han vil kunne møte ved en retur til Iran, må det ses hen til de sosiokulturelle rammene som eksisterer i den iranske samfunnet. UNE legger i den forbindelse til grunn at han ikke vil forholde seg på en måte som er i strid med hva som er en sosialt akseptabel oppførsel.

UNE viser for øvrig til begrunnelsene i UDIs vedtak og oversendelsesbrev. Det foreligger følgelig ikke tilstrekkelige holdepunkter for at han ved retur til hjemlandet risikerer reaksjoner fra myndighetene eller andre som kan karakteriseres som forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand. UNE mener etter dette at han ikke er å anse som flyktning i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand.

Retur skal ikke finne sted til et område hvor han kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning, jf utlendingsloven § 15 første ledd første punktum. Det stilles krav om at det må foreligge forfølgelse i konvensjonens ,fo orgs taatn ddenne har sin årsak i en konvensjonsgrunn. I praksis innebærer bestemmelsen beskyttelse til en videre personkrets enn den som omfattes av konvensjonens flyktningdefinisjon ved at det stilles et noe senket krav til bevis og risiko for å være vernet mot utsendelse enn for anerkjennelse som flyktning i henhold til utlendingsloven §§ 16 og 17. Selv med et noe senket bevis- og risikokrav, kan ikke UNE se at han er omfattet av vernet mot retur til hjemlandet etter denne bestemmelsen. Det vises for øvrig til asylvurderingen ovenfor.

Retur skal heller ikke finne sted til område hvor han av lignende grunner som angitt i flyktningdefinisjonen står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling, jf. utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum. Bestemmelsen

må tolkes i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelse i henhold til EMK artikkel 3, der det fremgår at “Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff jf, utlendingsloven § 4. Så vel kravet til arten av den faren som truer som påregneligheten av at den skal inntreffe, er etter denne bestemmelsen noe strengere enn etter flyktningkonvensjonen.

UNE mener at den generelle sikkerhetssituasjonen i Iran ikke tilsier at § 15 første ledd annet punktum er til hinder for retur. UNE kan heller ikke se at det foreligger individuelle omstendigheter som tilsier at han ved en retur til Iran står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling.

Utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum anses følgelig ikke til hinder for retur til Iran.

Når sterke menneskelige hensyn taler for eller når utlendingen har en særlig tilknytning til riket, kan arbeids- eller oppholdstillatelse innvilges med hjemmel i utlendingsloven § 8 annet ledd og forskriftene § 21 annet ledd. Bestemmelsen er ikke ment å omfatte forhold som vil gjøre seg gjeldende hos de fleste søkere. Aktuelle tema i en konkret helhetsvurdering vil blant annet være om retur til hjemlandet er utilrådelig for han og om avgjørelsen vil berøre innvandringspolitiske hensyn.

Det er ikke fremkommet opplysninger som tilsier at han for øvrig er i en særskilt sårbar situasjon i forhold til retur til hjemlandet. UNE mener at han heller ikke har en slik særlig tilknytning til riket som tilsier at tillatelse bør innvilges etter ovennevnte bestemmelse. UNE bemerker at oppholdstid i Norge i forbindelse med søknad om asyl i utgangspunktet ikke danner slik særlig tilknytning.

UNE mener det ikke er grunnlag for en annen vurdering i hans tilfelle. På denne bakgrunn mener UNE at det ikke foreligger slike sterke menneskelige hensyn eller slik særlig tilknytning til riket som kan gi grunnlag for å innvilge oppholds- eller arbeidstillatelse etter nevnte bestemmelse.

Vedtaket innebærer at klageren plikter å forlate landet frivillig. Dersom klageren ikke forlater landet frivillig, skal politiet iverksette vedtaket, jf utlendingsloven §§ 40 og § 41. Utlending som i medhold av utlendingsloven føres ut av Norge, plikter å betale utgiftene ved egen utreise, jf. utlendingsloven § 46 første ledd. Utlendingen skal også betale utgifter til vakthold når dette er nødvendig fordi han ikke vil forlate riket frivillig. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg, og kan dessuten gi grunnlag for bortvisning ved senere innreise dersom utgiftene ikke er dekket, jf. utlendingsloven § 27 første ledd bokstav h. Klageren bes kontakte Politiets utlendingsenhet (PU), forut for en eventuell ny innreise, for å dekke utgifter som nevnt.

Det gjøres oppmerksom på at beslutninger om avgjørelsesform ikke kan påklages, jf utlendingsloven § 38b sjette ledd. Med mindre det mottas underretning om at det er gitt utsatt iverksetting av et vedtak som er anmodet omgjort, må dette påregnes effektuert dersom klageren ikke har reist ut av landet innen den frist politiet har fastsatt. Det gjøres særskilt oppmerksom på at utlendinger i henhold til utlendingsloven § 6 må ha tillatelse til opphold og arbeid i riket, og at opphold uten tillatelse kan danne grunnlag for utvisning, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a.

Norske utlendingsmyndigheter følger nøye med på situasjonen for homofile i Iran. UNE benytter både offentlige kilder og kilder unntatt offentlighet. Av offentlige kilder kan nevnes rapporter fra UNHCR, FNs spesialrapportører, nasjonale og internasjonale anerkjente menneskerettighetsorganisasjoner, andre NGOer, internasjonale pressebyråer og aviser fra ulike land. Kilder som er unntatt offentlighet omfatter blant annet opplysninger og verifikasjonsrapporter i forbindelse med enkeltsaker, samt rapporter fra utenrikstjenesten og andre lands utlendingsmyndigheter. I tillegg foretar UNE regelmessige tjenestereiser til Iran hvor man har samtaler med egne og andre lands ambassader, organisasjoner og minoritetsgrupper.

UNE har i sine vurderinger ikke funnet at forholdene i Iran for homofile i seg selv er tilstrekkelig til at man har krav på asyl. Det er den konkrete risikoen for at klageren skal pådra seg alvorlige reaksjoner på grunn av sin legning som eventuelt kan begrunne anerkjennelse som flyktning. UNE foretar derfor en konkret vurdering av forfølgelsesfaren i hver enkelt sak. Det framgår også av UNEs vurderinger at den begrensning man må tåle i den sosiale utfoldelse i og med at de kulturelle forskjellene gjør at man ikke har det samme tilbudet i hjemlandet som i Norge mht åpne miljøer og klubber, ikke utgjør forfølgelse i konvensjonens forstand.

Iranske homofile asylsøkere

Den verdensfjerne, men allikevel ubehagelig nære, George Bush, ga under en nyhetskonferanse i forbindelse med G8 i St. Petersburg sommeren 2006 uttrykk for bekymring vedrørende demokratiet i Russland og oppfordret Putin til å innføre presse og religionsfrihet “slik som i Irak.”

Bush ønsker i følge ham selv å ”fremme institusjonell endring i deler av verden”, slik som i Irak hvor det i følge ham er ”fri presse og religionsfrihet”, noe, i følge Bush, ”mange mennesker i vårt land håper at Russland vil gjennomføre.” I følge Bush vil det trolig bli snakk om ”et demokrati med sin egen russiske stil”, noe han trolig sa for å være ironisk.

Til dette svarte Putin, som ser på Irak krigen som kanskje Bush administrasjonens største blemme at “For å være helt ærlig vil vi helt sikkert ikke ha det samme type demokrati som det de har i Irak.”

I sin tale til nasjonen i januar 2008 priste George Bush hva han kalte for det nye ”unge demokratiet” i Afghanistan hvor folk ser på fremtiden med et nytt håp og sa at USA med sine allierte ”hjelper det afghanske folk med å forsvare deres frihet og gjenoppbygge deres land.”

USA er jo vellkjent for sin propaganda. Propagandarådgiverne til Bush, ikke aller minst den norsk-ætta Karl Rove, også kjent som Bush sin hjerne, har arbeidet hardt for å fremstille de nykolonialistiske krigene i Afghanistan og Irak på en mest mulig positiv måte, noe som har ført til en rekke skandaler hvor ulike kilder har kommet frem med informasjon vedrørende de ulike mediekampanjene.

Internasjonale jurister føler stadig mer at det de gjør i Afghanistan er å fungere som kulisser for dermed å skyggelegge situasjonen. Vi skal tro at det nå, i etterkant av invasjonen, med den nye regjeringen er demokratiske forhold hvor menneskerettighetene gjelder, men faktum er at det også i dag er krigsherrene som sitter med makten.

For få dager siden ble en ung afghansk journalist, Sayed Parwez Kaambakhsh, dømt til døden i det nordlige Afghanistan pga blasfemi, som vil si å publisere en tekst om kvinners rettigheter i Islam, i en teaterlignende rettssak hvor han ikke hadde noen forsvarer og ingen mulighet til å forsvare seg selv. Homofili gikk fra å være en hovedforbrytelse til å bli straffet med bøter og fengsel, men er ennå ulovelig.

Den tidligere tradisjonelt toleranse for homofili i Afghanistan forsvant da Taliban tok over og regimeendringen har ikke hatt stor betydning for den legale statusen for Afghanistans homofile, lesbiske og biseksuelle. Sharia lover blir ennå brukt sammen med straffeloven, slik at homofili, på tross av at retten har forstått lovene mer moderat etter Talibans fall, i teorien ennå kan bli straffet med døden.

Det faktum at homofili ennå er ulovelig ble konfirmert av lederen for Afghanistans høyesterett. En amerikansk rådgiver til den afghanske regjering ble arrestert og dømt til fengsel for homofilt forhold med en afghaner i 2004. Lignende rapporter tilsier at det er straffekoden som er den høyeste autoritet. Den nye afghanske konstitusjonen sier at Islam skal være basen for all regjeringsbestemmelser og reguleringer. Ingen av de politiske partiene har vært åpne for eller nevnt gay rettigheter. Kun Afghan Social Democratic Party (ASDP) har svart ved å erklære at det er i favør av en internasjonal kamp mot AIDS-HIV, men at homofile og samme-kjønn ekteskap står i motsetning til alle store religioner.

Den legale statusen til homofile er ennå under angrep i det okkuperte Irak. Det er ikke forbudt, men tabu. Enkelte av militsene har gått så langt som til å utføre utrenskninger mot homofile. Ingen av de politiske partiene i Irak har tatt noen erklæring i favør av homofile rettigheter, men nekter utenlandske undersøkelser tilgang. Utkastet til den irakiske konstitusjonen inneholdt bestemmelser som sa at ingen av rettighetene eller frihetene i konstitusjonen ville gjelde såkalte avvikere, noe som har blitt strøket bort i senere revisjoner, men blitt skiftet ut med flere klausuler som legger til grunn at Islam vil være grunnlaget for loven og at de ulike borgerrettighetene skal bli begrenset av såkalt offentlig moral, som vil si Islam.

I 2003 ga Paul Bremer ordre om at den irakiske kriminalloven skulle føres tilbake til dets 1969 utgave, mens den irakiske sivilloven skulle føres tilbake til sin 1972 utgave. Han adresserte ikke irakisk religiøs lovgivning vedrørende personlig status. Kriminalloven tar ikke opp spørsmålet rundt homofili eksplisitt, men inneholder bestemmelser som kan bli brukt til å straffe slike praksiser. For eksempel legaliserer paragraf 111, som ble fjernet fra kriminalloven før 1990-tallet, praksisen med æresdrap.

I følge en artiklen Killings Surge in Iraq, and Doctors See a Procession of Misery publisert av Alex Berenson i New York Times den 26. september 2004 blir homofili ansett som ulovelig i Irak og leger eksaminerer menn beskyldt for homofili.

Den 5. februar 2005 publiserte IRIN en rapport kalt Iraq: Male Homosexuality still a Taboo. I denne står det at æresdrap av irakere mot et homofilt familiemedlem er vanlig og blir gitt legalt forsvar. Lovendringen fra 2001 som stipulerer dødsstraff for homofile har heller ikke blitt fjernet. Dette på tross av at Paul Bremer ga ordre om at kriminalloven skulle føres tilbake til sin 1969 versjon. Medlemmer av den irakiske regjeringen kritiserte en rapport vedrørende menneskerettigheter i Irak i januar 2007. En av årsakene var at de var kritiske pga at den inkluderte gay rettigheter.

Norske myndigheter uttrykker hyppig bekymring over voldsbruk, maktovergrep og manglende demokrati og menneskerettigheter i en rekke land, for eksempel Iran, som man truer med sanksjoner og andre former for protestmarkeringer, men glemmer å nevne land som Afghanistan og Irak, for ikke å glemme Israel.

Det er påfallende at denne moralske fordømmelsen ikke ser ut til å gjelde for tilfellet Irak, sannsynligvis det land i verden med de fleste, mest omfattende og mest brutale formene for maktmisbruk og statlig terror rettet mot sivilbefolkningen som lever under okkupasjonsregimets skrekkvelde. Daglige luftangrep, en målrettet politikk for sekterisk rensing av hele byer og bydeler og tilfeldige drap på sivile begrunnet med kamp mot terrorister har så langt kostet over en million irakere livet, mens fire millioner er flyktninger i inn- og utland. Denne virkeligheten til tross, norske myndigheter støtter den såkalte politiske prosessen som er regissert av sjefsokkupanten USA og lakeiregimet i Den grønne sonen. Denne holdningen kan vanskelig forstås annerledes enn at Norge godtar både okkupasjon og de groveste menneskerettighetsbrudd så lenge vår nære allierte USA og Storbritannia står bak.

Komiteen for et fritt Irak krever at regjeringa avbryter dette dobbeltspillet og gjør det klart at Norge ikke på noe vis, verken militært, politisk eller økonomisk vil undersøtte USAs ulovlige krig og okkupasjon, og at oljeindustrien pålegges å avslutte alle prosjekter og investeringsplaner i landet inntil Irak igjen er blitt et fritt og suverent land.

Mens Bush administrasjonen har hevdet at krigen i Irak ikke handler om olje, har Greenspan som forlot posten som sentralbanksjef i januar 2006 tilsluttet seg krigsmotstanderne som hevder at Bush invaderte Irak for å sikre seg kontroll over landets rike oljeforekomster. Det hvite hus avviser at Iraks oljerikdom var en medvirkende årsak til invasjonen i 2003 på tross av at det tradisjonelt har ligget to læresetninger bak den amerikanske oljepolitikken, hvor av den ene er at ”Olje er alt for viktig til at den kan overlates til araberne”, som forhenværende utenriksminister Henry Kissinger sa da prisene steg fra 1,80 dollar fatet i 1970 til 12,45 dollar i 1974 under den første oljekrisen i 1973, og den andre er at USA, i følge visepresident Dick Cheney da han gikk av som styreleder for verdens største oljeentreprenørselskap Halliburton, ”vil forbruke to prosent mer olje for hvert år samtidig med at den årlige produksjonen faller med tre prosent, noe som fører til en mangel på 50 millioner fat om dagen i 2010.”

Det brer seg en oppfatning om at produksjonen i og utenfor OPEC ikke klarer å holde tritt med det voksende forbruket. USA og Kina, i dag verdens to største oljeforbrukere, står alene for to tredeler av økningen. ”Det er trist at det er politisk upassende å erkjenne det alle vet: Irak-krigen handler i stor grad om olje”, skriver Greenspan.

Situasjonen for homofile har ikke blitt bedre etter invasjonen av Irak og trusselen om krig mot Iran. Friheten kan ikke vinnes gjennom krig og invasjon, men må være et resultat av den daglige kampen for demokrati og menneskerettigheter. Vestens korstog mot den muslimske verden er kun en kamp for egne interesser og en gavepakke for de mest fundamentalistiske gruppene, som på denne måten får vind i seilene. Homofile stiller seg derfor sammen med alle andre som kjemper for en bedre, mer fredeligere verden. Vi kjemper samme sak.

Pressures on Conscientious Objectors in Turkey Continue Increasingly!

To The International Public Opinion;

Today at13:00 am, one other conscientious objector Halil Savda who had already spent months in jail for being a CO was arrested after taking place in a demonstration today against the military prosecution of the formerly arrested conscientious objector , Ismail Saygi. Our friend is now in a police station and will probably be sent to a military prison. Same vicious circle that awaits all COs in Turkey: recruiting office Chaplain – Military Court- Military Prison.

Previously Halil was put in Corlu Military Prison in 2004 and again in June 2006 for keeping up his stand against military service He was tortured and threathened with death.

Right now he is being held in Beyoglu Police Station (a downtown major station notoriously known for maltreatment) and he will be sent to military prosecution tomorrow morning

We are concerned about him and all antimilitarists in Turkey.

We expect and hope for the support of international public opinion and that of all people concerned.

Conscientious Objection is a Basic Human Right!

Freedom to Ismail Saygi and Halil Savda!

Militarisering av bistand

Sverre Diesen:

”Bistandsorganisasjonene må finne seg i å være en brikke i det større spillet”

”Det sivile bidraget er sverdet og det militære er skjoldet i dette oppdraget”

”En samordnet innsats krever etter mitt syn en militær stabsmodell med stor kommandomyndighet ovenfor både sivile og militære bidrag.”

 

Tormod Heier:

”Det vi ser er at dette skillet mellom sivile og militære bidrag, som ofte vektlegges politisk i

Norge, er irrelevante på bakken i Afghanistan. Slik må det være. Det er naivt å tro at det faktisk eksisterer et slikt skille. ”

 

Et lite referat vedrørende Alexanders foredrag i SV vedrørende sammenblandingen av de militære og humanitære aspektene i forhold til et lands relasjon til et annet, slik som f eks Norges relasjon til Afghanistan, samt litt om Flyktninghjelpens Afghanistanpolitikk. (Itillegg kommer noen egne kommentarer)

 

—

 

I følge Alexander er militariseringen av bistanden den mest markante trenden i dagens utviklingspolitikk. Det er militarisering av bistand når bistandsmidler dekker militære utgifter, når en utviklingsagenten tar side i en konflikt og bidrar til å strategisk styrke en side i konflikten og når bistanden inngår i en militær strategi for å oppnå en overordnet politisk målsetting. Denne trenden er gjeldene for alle de store kreftene i global politikk; USA, NATO, FN, Kina og OECD, hvor av alle landene går i en felles retning. Innen de såkalte integrerte operasjonene blir bistanden en del av den geopolitiske strategien og den militære doktrinen. Dette er den såkalte ”Comprehensive Apporoach” + ”Coherence”, som på godt norsk vil si koordinering.

 

All bistand er politisk i effekt, og er som oftest også politisk motivert når den gis til land i konflikt hvor donor er krigførende. Unntaket er hvis den humanitære bistanden ikke er bindende eller legger føringer, eller gies til utvalgte grupper i samsvar med ens politiske ambisjoner. I følge internasjonal rett er humanitær nødhjelps grunnleggende prinsipp upartiskhet og ikkekondisjonalitet. Ikkestridende skal ha rett på assistanse og beskyttelse ut fra deres behov, og ikke ut fra deres politiske holdninger, religion, rase eller militære strategi.

 

NGOer forsøker så godt de kan å holde på sin uavhengighet, noe som til tider, tatt realitetene i betraktning, virker naivt. Det er gjennomgående en manglende forståelse av at medmenneskelighet ikke er et redskap for fred i seg selv, men at denne kvaliteten også missbrukes i krig og konflikt. I forhold til Afghanistan styres bistandsmidler i større grad av donors militære målsettinger enn av andre, mer humanitære, målsettinger. Bistanden er med andre ord i ferd med å bli et tilsvarende virkemiddel i politikken som militærmakt – ulike metoder for å oppnå den samme målsetting. På denne måten perverteres frivillige organisasjoners altruistiske utgangspunkt både utenfra og innenfra.

 

Den krigen som føres i dag utkjempes hovedsakelig med utviklingshjelp som våpen. I 2002 kalte USAs utenriksminister Colin Powell de frivillige organisasjonene som deltok i deres operasjoner i Afghanistan for ”styrkemultiplikatorer”, som vil si at man regner de humanitære hjelpekorpsene blant de militære.

 

USAs og Al-Quaedas konseptuelle doktrine i krigen mot terror er svært like i at de begge erklærer at alle mennesker enten er ”med oss eller mot oss”, et strengt dualistisk utgangspunkt som ikke gir rom for upartiskhet, nøytralitet og uavhengighet. Bush kalte den pågående krigen mot den muslimske verden for et korstog. Man kan si at mens det før handlet om å spre kristendom, handler det nå om å spre det sosialliberale samfunnet, også kjent som kapitalisme. Like lite som det noen gang har eksistert en krig mot terrorisme, har det aldri vært og vil aldri bli en krig mot demokrati. Krigen er i sin natur demokratiets motpol.    

 

På mange måter kan man si at den militære intervensjonene får et humanitært ansikt, en ulv i fåreklær. Man kalte det for å gjenoppbygge Irak, Rebuild Iraq, men få irakere forsto hva det egentlig betydde før de så landet sitt forfalt av bombing og kaos og man måtte begynne å bygge det opp som fra ingenting.

 

Prosjektet for Det nye Midtøsten, bestående av Sørvest- og Sentral Asia, Afghanistan og Pakistan, er utgangspunkter for å utvide amerikansk innflytelse i det tidligere Sovjet og de forhenværende sovjetrepublikkene og ble introdusert av Washington og Tel Aviv, dreier seg om en omkalfatring av hele Midtøsten. Gjennom såkalt konstruktiv destruksjon og kaos, en respektinngytende revolusjonær kraft for kreativ ødeleggelse som skaper betingelser for vold og krig i hele regionen hvorved de håper på å skape deres nye verdensorden, ønsker det angloamerikanske kompleks å endre regionen ved å skape Det nye Midtøsten for å fremme deres egen agenda.

 

Sitatet: ”Krig er handel med andre midler” er velkjent. En krig trenger ikke nødvendigvis å være militær. Det er flere måter å vinne en krig på, der i blant annet gjennom handelspolitikk, diplomati og bistand. En krig i dagens verden handler ikke kun om å vinne militært, foruten gjennom å vinne ”hearts and minds” til dem man kjemper mot.

 

På tross av at det handler om geostrategiske interesser handler ikke denne krigen kun om imperialisme, foruten om å forvandle de andres sivilisasjon. Det er dette den såkalte krigen mellom sivilisasjoner handler om. Det handler om å forme motstandernes samfunn i vårt bilde, samfunn som er i overensstemmelse med egne geostrategiske behov og målsetninger.

 

Situasjonen i verden har endret seg. Det er færre militære konflikter med militære løsninger og stadig flere militære angrep har humanitær begrunnelse. Krigen mot terror er elegant i sitt vesen ettersom fienden er imaginær og ingen fysisk motstander som eksisterer i tid og sted. Å bekjempe terrorisme er som å bekjempe kriminalitet, en evig kamp som aldri tar slutt. I tillegg kommer at hva en kaller for terrorist, og ikke for eksempel en frigjører, henger sammen med ens egne geopolitiske interesser.

 

Putin angrep i fjor konseptet om en unipolar verden hvor USA var den eneste supermakten. For Uansett hvor vakker vi gjør denne termen betyr det et maktsenter, en maktstyrke og en leder, noe som ikke har noen ting til felles med demokrati ettersom det er majoritetens mening som tar hensyn til minoritetens mening. Folk skal alltid lekse opp for oss om demokrati, det triste er at de som skal lære oss om det ikke vil lære om det selv.

 

I Europa eksisterte det i etterkant av Velfartenfreden i 1648 en maktbalanse mellom de statene som etter hvert oppsto. Deretter, under den kalde krigen, eksisterte det en bipolar verden mellom USA, som ble drevet frem av de rike, og Sovjet, som ble ledet av politbyrået. I etterkant av den kalde krigen har det blitt forsøkt dannet en unipolar verden med USA, Israel og Storbritannia, som ledende nasjoner og maktsentre. Det var dette Putin angrep.

 

I 1982, da president Ronald Reagan dannet National Endowment for Democracy (NED) for å utføre noen av CIAs hemmelige aktiviteter på en presentabel måte, ble Freedom House integrert inn i den nye mekanismen. NED subsidierer Freedom House, som i gjengjeld finansierer NED programmer for å unngå spor til amerikansk intervenering. I stedet for militæroperasjoner begynte man å drive hjelpearbeid.

 

I samarbeid med blant annet den pakistanske etterretningen, ISI, var CIA en av nøkkelspillerne vedrørende dannelsen av al Qaida og bin Laden på begynnelsen 1980-tallet. Man fyrte opp under reaksjonære muslimer slik at de gikk i jihad mot det ateistiske styret i Afghanistan, noe som fikk Sovjet til å gå inn. Skolebøker trykket av USA og FN var fulle av bilder av mujahedinere, også kjent som hellige krigere, og deres krig mot Sovjet og regnestykker som “10 russere sitter i en tanks. Mujahedin dreper 5 av de. Hvor mange blir tilbake?” De ble overbevist om å kaste ut russerne for å frigjøre landet. Igjen sto et sønderrevet Afghanistan.

 

Zbigniew Brzezinski, president Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver, har senere skrytt av at han hadde klart å overbevise Carter til å gi CIA lov til å lage en felle for russerne og gi Sovjet en smak av Vietnam krigen. Som han senere uttalte: Hva tenker man mest på, Sovjets fall eller noen få sinna muslimer. Det var den samme koalisjonen som satte Taliban til makten i Afghanistan, men samtidig gikk til krig mot det selv samme Taliban da de ble egenrådige og nektet å gjøre slik de ble fortalt.

 

Den globale jihad ble senere benyttet i krigen i Bosnia og i oppsplittelsesprosessen i Jugoslavia. Først knuste man landet økonomisk fra slutten av 1980-tallet, deretter splittet man landet fra hverandre i det som har blitt kalt en balkaniseringsprosess og som har blitt benyttet andre steder senere, slik som for eksempel i Irak.

 

Den serbiske gruppen som Otpor ble brukt av CIA til å utføre oransjerevolusjoner, også kjent som farge- eller blomsterrevolusjoner, der og andre steder. Ikke aller minst i Ukraina hvor landet holdt på å bli delt i to. Et nettverk av kontrarevolusjonære grupper arbeider rundt om i verden for å si det slik. Ikke aller minst med å kuppe regjeringer, som i det siste nesten har blitt en hobby for mange amerikanske milliardærer som The Soros Foundation, USAID og NED. Srebrenica ble mest av alt et kodeord for å stilne all kritikk av amerikansk politikk i Balkan.

 

PRT

 

En måte å innrette militære bidrag i NATO på er gjennom de såkalte Provincial Reconstruction Team (PRT), en militærenhet støttet av lokale og internasjonale sikkerhetsstyrker som trygger og hjelper til med å bygge opp det man anser for å være ustabile nasjoner. Dette er en sammenblanding av militære og sivile innsatser og hver PRT består av en liten operasjonsbase fra hvor en gruppe sivile og militærspesialister, som oftest inngår det rundt 4 sivile, og 60 – 100 militære i hver PRT, arbeider for å gi hjelp og bygge prosjekter, samt trygge andre som er involvert i hjelp og rekonstruksjonsaktiviteter.

 

PRTene hadde sin første misjon i Afghanistan i 2001/2002, deretter fulgte man opp i Irak i 2003. De ble først dannet og ledet av de amerikanske militærstyrkene for å forenkle oppbyggingsarbeidet i provinsene utenfor Kabul, men som senere, etter NATOs økende engasjement i Afghanistan, kom til å ligge under de ulike nasjonene som inngikk i International Security Assistance Force (ISAF), noe som bidrar til at NATO landene får forskjellige strategier ettersom det er ulike måter å optere i PRT på. I dag eksisterer det 25 PRTer i både Irak og Afghanistan, hvor det også er ett norsk.

 

Problemet med PRTene er som nevnt at man blander sivil med militær, noe som også skjer der hvor de sivile trener eller holder kurs sammen med de militære. På tross av at som Flyktninghjelpen hevder at man med dette kan gjøre det militære mer humant mister man samtidig det sivile ståsted, det nøytrale utgangspunkt, noe som også har skjedd med presse og media, som stadig mer har latt seg eller blitt tvunget til å bli en del av den overordnede geostrategiske strategi. På denne måten har man tapt en viktig korrelasjonsstemme.  

 

Militær/sivil

 

Av politiske grunner blir bruken av militære styrker i flere kriseområder presentert som humanitær innsats, til dels finansiert over bistandsbudsjettene. Norge har under krigen i Irak hevdet at styrkene kun skal drive humanitært hjelpearbeid arbeid. Men bruken av soldater til humanitært arbeid visker ut et viktig skille mellom militært personell og hjelpepersonell, noe som vanskeliggjør arbeidet til de humanitære organisasjonene. Begrepet humanitær intervensjon er misvisende. Humanitært hjelpearbeid og militær innsats er to forskjellige ting. Det er viktig at disse ikke blandes, da dette kan være provoserende og dermed virke mot sin hensikt.

 

Hjelpearbeidernes nøytralitet er avgjørende både for deres egen sikkerhet og tilgangen til konfliktområder og ofre. Derfor er det av avgjørende betydning at det går et klart skille mellom militær innsats og humanitært hjelpearbeid. Angrep på hjelpeorganisasjoner og hjelpearbeidere er brudd på internasjonal lov og bør straffes som en krigsforbrytelse.

 

Etter avsløringen om engasjementreglene for de norske styrkene i Irak, hvor man beskrev det de norske styrkene utførte som humanitært oppdrag, hersket det full forvirring blant journalister, forsvarsfolk og politikere om hva norske soldaters oppgave var, men den tidligere forsvarsminister Kristin Krohn Devold hadde roen og svarte: ”Vi har ikke sendt nedover en bistandsorganisasjon, men en militær enhet”. Flere av bistandsorganisasjonene uttrykte bekymring for ordbruken. Dette ettersom det man blandet det humanitære med det militære og omvendt. Hun gikk derfor over til å bruke begrepene ”grunnleggende tjenester” og ”stabiliseringsstyrke” om den norske aktiviteten i Irak.

 

Det var et sprik mellom utlegningene til Bondevik og folkene i Forsvarsdep/UD. Mens Bondevik prøver å få det til at dette bare dreier seg om humanitært oppdrag, så sa f.eks. statssekretær Gunnar Heløe i Forsvarsdepartementet, på tross av at han forsøkte å pakke det inn, i et debattprogram på NRK at avdelingens oppdrag ikke bare blir av humanitær karakter.

 

”Det er ikke en ren humanitær oppgave de skal ha, det er oppgaver som er militære og humanitære samtidig, det er helt åpenbart”, sa Heløe, men avviste at nordmennene skulle bli en del av okkupasjonsstyrkene. Dette på grunn av at ”Det er viktig rent folkerettslig å være klar over at Norge ikke har status som okkupasjonsmakt her, det er det kun britene og amerikanerne som har. Vi bistår britene i deres arbeid”, som han sa.

 

Alt ble finansiert med humanitære midler øremerket Irak. Dette på tross av at bidraget ikke først og fremst rettet seg mot å hjelpe irakere, men heller sette Norge i et godt lys overfor okkupasjonsmakten.

 

Mens Spania kalte tilbake sine 1300 soldater fra Irak, planla og forberedte fire norske offiserer sammen med den polskledede koalisjonen i Hilla, hvordan de skulle overta spanjolenes såkalte ”sivile samarbeidsprosjekter” i Al Quadisiyah og An Najaf. I tillegg har de fått hjelp av amerikanernes Combined Joint Task Force 7, og 1700 britiske soldater.

 

I tillegg kommer at det å bruke det militære i sivilt arbeid, slik Flyktninghjelpen kritiserte Bondevik regjeringen for, er sløsing med ressurser. Norsk innsats i Irak ble finansiert med humanitære midler øremerket Irak.

 

Folkehjelpen mente regjeringen sølte bort penger ved å sende mineryddere fra Telemark bataljon til Irak. I følge leder for minerydderenheten Per Nergaard var dette et spill for galleriet og forferdelig lite målrettet. Dette bidraget ville ikke først og fremst hjelpe irakere, foruten å sette Norge i et godt lys overfor okkupasjonsmakten for på den måten i en senere anledning å ligge godt til vedrørende kontrakter til norske selskaper.

 

Å sende 30 mann på norske lønninger ser vi ikke meningen med. Minerydderarbeid er veldig arbeidsintensivt, og krever mange folk. I en sånn kontekst er det meningsløst å sende norske mineryddere. Det ble anslått at det ville koste om lag halvannen million kroner i året å sende og ha en norsk minerydder i Irak, mens en lokal minerydder som kan gjøre samme jobben ville kostet om lag 20000 i året. I følge Folkehjelpa trengte man ikke flere soldater i Irak.

 

Man skulle tro det var andre ting å bruke humanitære midler på enn å støtte en erklært okkupasjonsmakt. Krigen foregår ennå, med døde på begge sider. Som en av soldatene som dro nedover sist uke sa, så var vel den eneste forskjellen mellom de norske og engelske soldatene hva slags flagg de hadde på skulderklaffen.

 

Kvaliteter avgjørende for all humanitær bistand:

 

Disse tre kvalitetene er altså avgjørende for all humanitær bistand:

 

Humanitet: det er den menneskelige lidelse som skal adresseres, og de mest sårbare som skal nås først. Ofrenes verdighet og rettigheter skal respekteres og beskyttes.

 

Nøytralitet: Humanitær assistanse må ytes uten å ta side i stridigheter, politiske, religiøse eller ideologiske kontroverser.

 

Upartiskhet: Humanitær assistanse må gis uten å diskriminering i forhold til etnisitet, kjønn, nasjonalitet, politiske meninger, rase eller religion.

 

Kilde: UNGA resolusjon 46/182

 

Norsk bistand

 

Humanitær bistand skilles ikke nødvendigvis fra annen bistand i moderne krigføring, slik som i dagens Afghanistan og Irak, hvor de begge brukes som våpen. Når vi nå skal øke bistanden til Afghanistan med 50 % er det enormt viktig at vi former innretningen av denne bistanden i større grad enn tidligere. Norge er blant de som roper høyest om enda mer ”koordinering”, som vil si sammenblanding av sivile og militære roller på doktrine nivå, i dagens Afghanistan debatt. Her bør vi som parti innta en kritisk holdning.

 

Flyktninghjelpen

 

Flyktninghjelpen, som er en av de største humanitære organisasjonene i Afghanistan, henvendte seg til utenriksminister, Jonas Gahr Støre, i forkant av NATO-møtet i Oslo den 26. – 27. april 2007 og ba utenriksministeren sette fokus på den humanitære situasjonen i Afghanistan, samt anmodet utenriksministeren, på vegne av Norge, om å legge vekt på at NATO måtte bidra til at det ble sikret humanitært rom i Afghanistan, at NATO-landenes bistand måtte økes, at NATO måtte respektere internasjonal humanitær rett og at overgrep måtte etterforskes, samt at den humanitære situasjonen for afghanske flyktninger og internt fordrevne ble vurdert under diskusjonene om Afghanistan på NATO-møtet.

 

Hovedkravet var at NATO-styrkene ikke skulle blande sammen militære og sivile oppgaver, og at NATO-styrkene opererer innenfor internasjonal humanitær rett. Men på tross av dette viste de til at det allerede foregikk et godt samarbeid med både den militære og sivile delen av den norske NATO-innsatsen i Afghanistan om retningslinjer for sivilmilitært samarbeid, retningslinjer de mente burde utvikles for og implementeres av alle lands NATO-styrker i Afghanistan.

 

De vil at NATO skal reformere den afghanske sikkerhetssektoren med oppbyggingen av en nasjonal hær og et velfungerende politi ettersom dette er et område hvor NATO har gode forutsetninger for å bistå Afghanistan. De vil at NATO skal gjennomgå eksisterende programmer med tanke på å videreutvikle og forsterke innsatsen innen sikkerhetssektoren. Spesielt viktig synes de at opplæringen i internasjonal humanitær rett og menneskerettigheter, som Norge allerede har gjort mye innenfor, er.

 

I følge Flyktninghjelpen kan Afghanistan kun stabiliseres gjennom en kombinasjon av sikkerhetstiltak og massiv internasjonal bistand. Mange av NATO-landene som har styrker i Afghanistan er også betydelige donorer. Men så langt har det internasjonale samfunn brukt elleve ganger så mye ressurser på militære formål som på bistand. Flyktninghjelpen mener dette misforholdet mellom militær og humanitær innsats må endres ved at stater som er aktive i Afghanistan forplikter seg til å bruke minst like mye penger på humanitær hjelp, gjenoppbygging og utvikling som på militær innsats. Norge bør ta til orde for at alle NATO-land øker sine humanitære bidrag tilsvarende. Flyktninghjelpen understreker at humanitær bistand til Afghanistan ikke må benyttes til å finansiere PRTene eller andre former for militære tiltak.

 

På tross av at Flyktninghjelpen har innrømmet at NATO-styrkenes engasjement i både offensive militære operasjoner og fredskapende oppdrag skaper lokal forvirring om forventningene til den internasjonale tilstedeværelsen ettersom det er usikkerhet blant mange afghanere om NATO er til stede i landet for å kjempe en krig eller sikre fred mener de at det er nødvendig med militære styrker i sør, men at Norge må arbeide for at NATO respekterer internasjonal humanitær rett og at beskyldninger om overgrep må etterforskes på en åpen og grundig måte. Videre må det settes inn større ressurser på tillitskapende tiltak blant sivilbefolkningen, bidrag til sikkerhet for folk flest, og å skape klima for politiske samtaler.

 

Konklusjon

 

Frivillige organisasjoner er med andre ord sjeldent uavhengige hjelpearbeidere i Afghanistan. Det gies lite eller ingen rom for sivile upartiske og nøytrale humanitære bidrag. Dette setter hjelpearbeidernes egne liv i fare. De man forsøker å hjelpe utsettes også for fare. I tillegg kommer at samfunnets sivile lytteposter i Afghanistan blir ikke lenger et nyttig korrektiv til militær propaganda i den offentlige debatt.

 

Så lenge man opprettholder en humanitær bistand som fungerer som ledd i krigføringen, kan man like godt også ha militær tilstedeværelse, eller trekke ut begge deler. Best er det dog hvis man arbeider for en humanitær bistand som er nøytral og upartisk og som ikke har til mål å fremme noens geostrategiske mål.

 

Til slutt kan sies at man for rettferdighetens skyld, man har tross alt med liv og død å gjøre, så må man ha klart for seg hvilke oppgaver man vil ha utført og si det med klar tale i stedet for å leke med den norske befolkningen på en nesevis måte. Dette ikke aller minst for de siviles sikkerhet.  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ingen Statoil i Irak

Oljeinteresser

 

Statoil brukte i fjor høst 280.000 kr på å sponse to konferanser om Iraks oljesektor. Begge konferansene fant sted i Dubai, og den ene av de to var den første muligheten for potensielle investorer å møte regjeringsrepresentanter med direkte mandat til å forvalte landets hydrokarbonreserver. Statoil og andre internasjonale oljeselskaper venter på at en ny oljelov, som skal privatisere Iraks olje for første gang på 35 år, skal bli vedtatt i Irak. En ny oljelov som vil transformere Iraks oljeindustri fra en nasjonalisert modell til en kommersiell modell og som åpner opp for at mye av oljen å flomme ut av Irak og inn i lommene til de internasjonale oljeselskapene.

 

Mens Bush administrasjonen har hevdet at krigen i Irak ikke handler om olje, har Greenspan som forlot posten som sentralbanksjef i januar 2006 tilsluttet seg krigsmotstanderne som hevder at Bush invaderte Irak for å sikre seg kontroll over landets rike oljeforekomster. Det hvite hus avviser at Iraks oljerikdom var en medvirkende årsak til invasjonen i 2003 på tross av at det tradisjonelt har ligget to læresetninger bak den amerikanske oljepolitikken:

 

1. ”Olje er alt for viktig til at den kan overlates til araberne”, sa utenriksminister Henry Kissinger da prisene steg fra 1,80 dollar fatet i 1970 til 12,45 dollar i 1974 under den første oljekrisen i 1973

 

2. ”Vi vil forbruke to prosent mer olje for hvert år samtidig med at den årlige produksjonen faller med tre prosent. Det fører til en mangel på 50 millioner fat om dagen i 2010”, sa visepresident Dick Cheney da han gikk av som styreleder for verdens største oljeentreprenørselskap Halliburton. ”Det er trist at det er politisk upassende å erkjenne det alle vet: Irak-krigen handler i stor grad om olje”, skriver Greenspan.

 

Det brer seg en oppfatning om at produksjonen i og utenfor OPEC ikke klarer å holde tritt med det voksende forbruket. USA og Kina, i dag verdens to største oljeforbrukere, står alene for to tredeler av økningen. Økningen i Asia er ti prosent høyere enn i Europa.

 

Zbigniew Brzezinskis, en tidligere amerikansk sikkerhetsrådgiver, bok Det store sjakkspillet: Amerikas forrang og dets geostrategiske imperativer, publisert som Den eneste supermakten i Tyskland, er malen for en ny verdenskrig. Kort sagt dreier det seg om at USA vil gjøre alt for å oppnå fullstendig hegemoni, noe som vil bli gjort gjennom å sette opp en egen global geopolitisk struktur som kan kontrollere og styre verdensutviklingen. Det sier seg selv at boken er et av de ledende strategiske dokumentene for den sittende administrasjonen i Washington, USA.

 

Brzezinski hentyder til det moderne Midtøsten som en kontrollfaktor i forhold til det område, han kaller det Eurasiske Balkan. Okkupasjonen av Irak, især det irakiske Kurdistan, er forberedelsesplassen for balkaniseringen, oppdelingen, av området. De juridiske rammer for oppdelingen av Irak i tre deler er allerede ved å bli fastlagt av det irakiske parlament og under føderalismens navn. Det ser ut til at man forsøker å åpne en inngang til Sentral Asia via Midtøsten, som sammen med Afghanistan og Pakistan er utgangspunkter for å utvide amerikansk innflytelse i det tidligere Sovjet og de forhenværende sovjetrepublikker i Sentral Asia. Midtøsten er i en vis forstand Sentral Asias ytterste rekke.

 

Prosjektet for Det nye Midtøsten, som ble introdusert av Washington og Tel Aviv, dreier seg om en omkalfatring av hele Midtøsten. Neoliberale globalister og nykonservative har brukt termen kreativ destruksjon for å beskrive en prosess, et konstruktivt kaos, en respektinngytende revolusjonær kraft for kreativ ødeleggelse som skaper betingelser for vold og krig i hele regionen, hvorved de håper på å skape deres nye verdensorden. En større krig i Midtøsten kunne resultere i nye grensedragninger, som strategisk ville være til fordel for britisk-amerikanske interesser og for Israel.

 

Målet er å skape et nytt Midtøsten, som er i overensstemmelse med deres geostrategiske behov og målsetninger. Nytegningen og oppdelingen av Midtøsten fra Libanons og Syrias kyster i det østlige Middelhav til Anatolia eller Lilleasia, Arabia, den Persiske Golf og den indiske slette svarer til de almene økonomiske, strategiske og militære mål, som er en del av den stående angloamerikanske og israelske dagsorden i regionen. Et nytegnet og omstrukturert kart over Midtøsten, det NATO-okkuperte Afghanistan og Pakistan, som identifiseres som Det nye Midtøsten, har sirkulert i strategiske, regjeringstilknyttede, politiske og militære samt NATO-kretser siden midten av 2006.

 

Skulle Tyrkia eller Iran destabiliseres ville regionens indre problemer bli umulige å håndtere, og bestrebelser for å begrense Russlands regionale dominans kunne bli forgjeves. Gjennom såkalt konstruktiv destruksjon og kaos ønsker det angloamerikanske kompleks å endre regionen ved å skape Det nye Midtøsten for å fremme deres egen agenda. Det ser ut til at et delt og balkanisert Irak vil være den beste måten å oppnå dette på gjennom. Nylig kom CIA med en rapport hvor organisasjonene streker opp et scenario der Russland kan kollapse i 6-8 separate stater innen 2015. CIA er allerede tungt på plass i Georgia for å overvåke Kaukasus- og Kaspi-regionen, og krigen i Afghanistan har sikret USA militært nærvær i Usbekistan, naboland til det olje- og gassrike Kasakhstan.

 

Forestillingen om et nytegnet Midtøsten-kart presenteres som et humanitært og rettferdig arrangement, som vil være til fordel for folkene i Midtøsten og dets tilgrensende regioner. Saken er at regionen av utenforliggende krefter har blitt omdannet til en kruttønne, som er klar til å eksplodere med den riktige utløser, kanskje ved britisk-amerikanske og/eller israelske luftangrep på Iran og Syria. Fortalerne for Det nye Midtøsten og nye grenser unngår en oppriktig fremstilling av røttene til dagens Midtøsten problemer og konflikter. Mediene innrømmer ikke den kjensgjerning at nesten alle større konflikter i Midtøsten er konsekvenser av overordnede britisk-amerikansk-israelske dagsordener.

 

Det NATO-okkuperte Afghanistan har blitt oppdelt, bortsett fra hva selve navnet angår. Der er utbredt fiendskap i Levanten, hvor det ble oppmuntret til palestinsk borgerkrig. Det østlige Middelhav har med suksess blitt militarisert av NATO. Syria og Iran blir demoniserte av de vestlige medier med henblikk på å rettferdiggjøre en militær dagsorden. Samtidig har de vestlige medier på daglig basis foret befolkningene med uriktige og fordomsfulle ideer om at befolkningsgruppene i Irak ikke kan sameksistere og at konflikten ikke er krig og okkupasjon, men en borgerkrig, som er karakterisert av indre kiv og strid mellom shiaer, sunnier og kurdere.

 

Mange av de problemer som preger dagens Midtøsten er resultatet av en bevist skjerpelse av eksisterende regionale spenninger. Sekteriske skillelinjer, etnisk spenning og intern vold har tradisjonelt blitt utnyttet av USA og Storbritannia forskjellige steder på kloden, inkludert Afrika, Latin Amerika, Balkan, dermed termen balkaniseringsprosess, og Midtøsten. Irak er bare et av mange eksempler på den angloamerikanske strategi. Andre eksempler er Rwanda, Jugoslavia, Kaukasus og Afghanistan.

 

USA har bevist blokkert for eller fordrevet ekte demokratiske bevegelser i Midtøsten fra Iran i 1953, hvor et amerikansk-britisk støttet kupp ble organisert mot stastsminister Mossadeghs demokratiske regjering, til Saudi-Arabia, Egypt, Tyrkia, de arabiske sjeikedømmer og Jordan, hvor den britisk-amerikanske allianse støtter militærregimer, enevoldsherskere og diktatorer.

 

Blant problemene i dagens Midtøsten er mangelen på ekte demokrati, som amerikansk og britisk utenrikspolitikk faktisk bevist har spendt ben for. Demokrati av vestlig tilsnitt har kun vært et krav til de stater som ikke har oppfylt Washingtons politiske krav. Saudi-Arabia, Egypt og Jordan er eksempler på udemokratiske stater, som USA ikke har noen problemer med ettersom de er fast tilknyttet den angloamerikanske sfære og kretsløp. All retorikken vedrørende menneskerettigheter og demokrati utgjør uten unntak kun påskudd for konfrontasjon.

 

Forsøkene på bevist å skape fiendskap mellom Midtøstens forskjellige etniske, kulturelle og religiøse grupper har vært systematiske. De er en del av en omhyggelig planlagt etterretningsoperasjon. Man svekker motstandsbevegelsen mot fremmed okkupasjon gjennom herskerstrategi, for på den måten å fremme angloamerikanske og israelske interesser i regionen. Særlig ildevarslende er det at mange av regionens regjeringer, som f.eks. Saudi-Arabia, Egypt, Jordan og Siniora regjeringen i Libanon, samt Fatah i Palestina, hjelper Washington med å fremkalle splid mellom befolkningene.

 

Internasjonale oljeselskaper forsøker nå å ta kontroll over de 115 milliarder oljetønner av kjente oljereserver, 10 prosent av verdens totale beholdning, som eksisterer i Irak, som har verdens tredje, etter Saudi-Arabia og Iran, største påviste oljereserver. Mens det stadig trues med krig mot Iran, både fra demokrater og republikanere, har Saudi-Arabia havnet i USAs søkelys og er et nøkkelland i det nykonservative Project for the New American Century (PNAC) for endringer av det politiske kartet i Midtøsten. Den konservative tankesmia Rand Corporation har levert en rapport som konkluderte med at kongehuset Saud ikke nødvendigvis er en alliert av USA.

 

USA har vitale interesser i å garantere leveransene på energi for å hindre å kunne bli presset av fiender i Golfen. Stadige konfrontasjoner mellom saudisk militær og islamister fyrer opp under konklusjonen til Pentagon om at man må vurdere å erobre saudiarabiske oljefelt. Den tidligere CIA-strategen Kenneth Pollack uttalte at et plutselig tap av det saudiske oljenettverket vil paralysere verdensøkonomien, trolig i like stort omfang som den store depresjonen i 1930.

 

Energiplanen som Bush-administrasjonen la fram i 2001 lekker. Likevel regner man med at OPEC komme til å doble sin oljeproduksjon fra 26 til 56 millioner fat om dagen innen 2025, noe som er lite troverdig på tross av at man godtar regnestykket om at Irak vil øke sin produksjon med 4 millioner fat fra de 3,5 millioner fat som produksjonen var under Saddam Hussein. Saken er at konkurransen på oljemarkedet øker. På kort sikt eksisterer det mer enn nok produksjonskapasitet eller den kan raskt utvikles. På lenger sikt er forholdet mellom verdens reserver og produksjon i dag på sitt høyeste i løpt av 45 år.

 

”Dette handler om stabilitet i Golf-regionen. Det handler om skurkeregimer som forsøker å utvikle masseødeleggelsesvåpen. Det handler om aggressive diktatorer,” påstår Gates. Sunnimuslimske, shiamuslimske og kurdiske parlamentarikere har stått sammen og lagt fram en protest mot den nye oljeloven i parlamentet. De ønsker nå hjelp til å vise at verden støtter irakernes rett til sin egen olje og sin egen framtid. Nobel Women’s Initiative (NWI), bestående av samtlige kvinnelige nobelfredsprisvinnerne, fordømmer oljeloven og signerte et dokument hvor det blant annet står: ”Det er umoralsk og illegalt å bruke krig og invasjon som mekanismer for å plyndre et folk for deres vitale naturressurser.” Men statsminister Nouri al-Maliki er hardt presset av USA.

 

Statoil

 

Statoil, som nå skal lete etter olje i et av verdens hardeste, mest sårbare og omstridte arktiske områder, og som Erling Borgen forteller om i sin nye film I skyggen av Statoil, som omhandler det norske statsoljeselskapets virksomhet i det gjennomkorrupte Aserbajdsjan, ble møtt med skarp kritikk da de offentliggjorde sine planer om å etablere kontor i Nord-Irak, men nekter å sette en stopper for sine planer om å slå kloa i irakisk olje. I tillegg til å delta på konferanser har selskapet undertegnet en samarbeidsavtale med regjeringen i Bagdad. Statoil er også i kontakt med selvstyremyndighetene i det kurdiskdominerte Nord-Irak, den såkalte Kurdistans regionale regjering (KRG).

 

Statoil undertegnet en samarbeidsavtale med Irak i 2005, og har siden forsøkt å få et stadig fastere fotfeste. I et brev til olje- og energidepartementet datert 20. juni 2007 heter det at man ønsker å bli bedre kjent med regelverk og utvikling av oljeindustrien og mulighet for internasjonale selskapers deltagelse i utbygging og produksjon i Irak.

 

Som første internasjonale oljegigant planlegger Statoil å gå inn i Irak ved å opprette et representasjonskontor i Erbil i kurdiskkontrollerte Nord-Irak. Med dette vil Statoil bryte den uuttalte enigheten som eksisterer mellom internasjonale oljeselskaper om at man ikke skal etablere seg i Irak før oljeloven er på plass.

 

Det norske oljeselskap (DNO), Norges tredje største oljeselskap, er allerede etablert i Irak. Selskapet har inngått flere produksjonsdelingsavtaler med de kurdiske selvstyremyndighetene. Avtalene gjelder flere lovende felter nord i Irak. Selskapet blir stadig nevnt som en mulig oppkjøpskandidat og de potensielle kjøperne består av mektige navn. Norske Statoil er en gjenganger i spekulasjonene. Dette på tross av at alle oljeboring- og utvinningskontakter utstedt av kurdiske selvstyremyndigheter er ugyldige, og de utenlandske selskapene som har inngått kontraktene risikerer å bli svartelistet av irakiske myndigheter.

 

Ulike fraksjoner er låst i en bitter strid rundt hvor mye kontroll sentralregjeringen kontra regionale myndigheter skal ha over letevirksomheten, utviklingen og produksjonen av Iraks enorme olje- og gasskilder. De er uenige vedrørende hvilken tilgang utenlandske oljeselskap, slik som DNO, skal ha. Det står om store ressurser, og det er skarpe motsetninger internt i Irak om hvordan oljeinntektene skal fordeles. Kurderne har derfor tatt saken i egne hender. Etableringen av et Statoil-kontor i Erbil før oljeloven er på plass kan bli oppfattet som en anerkjennelse av den kurdiske regionens rett til på egen hånd å inngå avtaler med internasjonale oljeselskaper om utvinning og med det retten til å kontrollere egne oljeressurser.

 

Mange frykter for at den kurdiske regionale regjeringen Nord i Irak vil velge å erklære sin uavhengighet, noe som kan føre til en utvidelse av den allerede pågående borgerkrigen i landet, og i siste instans til oppløsningen av Irak. I løpet av de siste ukene har kurderne opponert mot selv de mest bagatellmessige utvidelser av sentralregjeringens myndighet, til tross for at grunnlovens nåværende statsmodell gir Irak et av verdens mest desentraliserte politiske systemer, der Bagdad ikke en gang har rett til å oppkreve toll, ilegge skatt, kontrollere vannressurser innenlands eller styre lufttrafikk. Men det er kun oljedepartementet som har myndighet til å inngå oljekontrakter. Ingen regionale myndigheter har tillatelse til å gjøre dette i fraværet av en ratifisert nasjonal oljelov.

 

Selskaper som har inngått kontrakter med kurderne uten godkjennelse fra føderale myndigheter har blitt advart. I en advarsel heter det at den norske regjeringen bærer fullt ansvar for enhver skade Irak kan bli påført gjennom disse illegale avtalene, og de gjennom legale metoder vil bli tvunget til å gi irakerne tilbake alle deres rettigheter. Til forskjell fra de små selskapene som DNO og Hunt Oil og leverandørindustrien, er de store oljeselskapene som ExxonMobil, Shell og Statoil framfor alt avhengige av politisk stabilitet når de skal gjennomføre gigantinvesteringer. Dette er hovedgrunnen til at Statoil ikke har engasjert seg direkte i Irak så langt, ved siden av sikkerhetsaspektet. En konsekvens av Statoils etablering kan være økt terrorfare mot Norge og Statoil.

 

Det er et stort spørsmål hvor vidt det er riktig at et norsk selskap med statlig eierskap skal være en del av en intern irakisk debatt. Det er liten tvil om at alle presser på for å få gunstigst mulig betingelser og at de internasjonale selskapene står i direkte konflikt med det irakiske sivilsamfunn. USAs koalisjon er anklaget for å gjennomføre krigen på oppdrag fra oljeindustrien, og godkjenningen av en oljelov forfattet av koalisjonen og oljeselskapene blir nå fremholdt som en betingelse for videre amerikansk støtte til den irakiske regjeringen.

 

Uavhengig av Statoils fagre begrunnelser vil irakere lese dette kontoret først og fremst som interesse for fremtidige investeringer i de kurdiske områdene, og dermed vil det få direkte innflytelse på den intense irakiske debatten som pågår om hvilken statsform landet skal ha. Det har vært et bevisst forsøk på å raskt få så mye utenlandsk engasjement som mulig i de kurdiske områdene for på den måten å skape Det nye Midtøsten. Det er her Statoil gjennom sitt Arbil-kontor vil bli en aktør i en intern irakisk prosess. Det statlige eierskapet i Statoil gir Statoil en helt spesiell rolle. Statoil har blitt advart om at etableringen av et kontor vil kunne bli oppfattet som støtte til kurdiske separatistiske ambisjoner. Grunnet Statoils statlige eierskap vil dette kunne oppfattes som en anerkjennelse av den kurdiske regionens ambisjoner om absolutt autonomi, på vegne av den norske stat.

 

Statoils engasjement er en light-versjon av det DNO har begitt seg ut på. Med en litt mer gjennomtenkt og politisk korrekt begrunnelse, men med nøyaktig den samme negative nettoeffekten i forhold til forsøkene på å skape politisk gjenforening i Irak. Men til tross for skarp kritikk fra LO vil ikke utviklingsminster Erik Solheim gripe inn overfor Statoil for å stoppe selskapets planer om å åpne kontor i Irak. Statoil tenker tydeligvis ikke på konsekvensene i den arabiske og den islamske verden, der propagandaen fra ytterliggående miljøer fokuserer nettopp på vestlige forsøk på å splitte opp Irak. Til slutt kan nevnes at under Statoils dialog med myndighetene i Irak har forutsetningen vært at Statoil ikke vil inngå avtaler om konkrete prosjekter før landets juridiske rammeverk for slike avtaler er på plass. DNO har heller ikke blitt svartelistet av irakiske myndigheter.

 

I følge den irakiske oljeministeren Hussein Al-Sharistani vil reforhandling av DNOs avtaler i Irak være nødvendig. Dette for å sikre at man følger loven og ikke unndrar oljeinntekter fra det irakiske folk. Sharistani, som mener kurderne har mye av ansvaret for at det drøyer, kan ikke si når en ny oljelov er på plass i Irak. De kurdiske region-myndighetene har inngått mange avtaler med internasjonale selskap, noe som har vært til stor irritasjon for regjeringen i den irakiske hovedstaden Bagdad. En ny oljelov ville kunne sette fart i oljeindustrien, men regjeringen har allerede bestemt seg for å utlyse en budrunde hvor alle de store selskapene, slik som ExxonMobil, Shell, Chevron og Conoco-Phillips, samt Statoil, inviteres med i samtaler med irakiske myndigheter om tekniske samarbeidsavtaler for å øke landets produksjon av olje og gass.

 

Det uavhengige irakiske oljearbeiderforbundet (IFOU), som organiserer rundt 26.000 oljearbeidere i Irak, reagerer på de norske planene om å etablere seg i landet. Forbundet er ikke anerkjent av irakiske myndigheter, og ettersom Norge har et samarbeidsprogram med Irak i forbindelse med Olje for utviklingsprogrammet som koordineres av Norad ber de derfor norske myndigheter om hjelp. Den norske regjeringen burde sette som betingelse for oljebistanden at oljearbeiderforbundet blir akseptert av irakiske myndigheter hvis ikke vil man i realiteten understøtte et okkupasjonsregime som fratar den irakiske befolkningen rettigheter som man i Norge mener er selvsagte.

 

I tillegg kommer at lederen for det irakiske oljearbeiderforbundet advart mot Statoils planer om å åpne kontor i Irak før de allierte styrkene har trukket seg ut av landet. Også LO ber Statoil om å holde seg borte fra Irak og krever at selskapet holder fingrene av fatet. LO ber nå regjeringen gripe inn overfor det statseide norske oljeselskapet. Ikke minst kan Statoils planer om etablering oppfattes som støtte til den kurdiske kampen for selvstendighet i tillegg til at det kan tolkes som godkjennelse av den amerikanske okkupasjonen av Irak. Ingen andre store oljeselskaper er i dag i Irak.

 

Tross den skarpe kritikken har Statoil ikke endret sine planer om å åpne kontor. I lys av det statlige eierskapet burde norske myndigheter komme på banen og være mye klarere på hva slags holdning de har til at et norsk selskap blir en aktør i dette spillet i Irak. ”Jeg slår meg til ro med at Statoil ikke vil etablere seg før en oljelovgivning er på plass i Irak”, sier olje- og energiminster Odd Roger Enoksen.

 

“Vi godtar ingen plyndring av det irakiske folkets ressurser, men oppfordrer til protest mot alle norske forsøk på oljerøveri og legitimering av den ulovlige okkupasjonen av Irak.” Det vil bli holdt Global dag for aksjon mot den 22-23 februar under Oil Change Internationals banner: “Stans plyndringen av Iraks fremtid – Irakisk olje for det irakiske folk”. En ny sivilisasjon uten olje har Oilwatch International allerede oppfordret til. Fredsinitiativet sammen med Hent soldatene hjem vil avholde markering i Oslo i mars. 

Konstruktiv ødeleggelse

CIA publiserte i 2004 en rapport, Global Trends 2015, hvor organisasjonen streker opp et scenario der Russland kan kollapse i 6-8 separate stater innen 2015. Denne satte i gang debatt om landets territoriale integritet. Dets bleke visjon rundt Russlands fremtid under en tid hvor Russlands regjering forsøker å få nytt fotfeste irriterte mange, især ettersom den var laget av dets kalt krigs fiende, men mange russere deler CIAs pessimisme. En meningsmåling gjort av radiostasjonen Ekho Moskvy viser at hele 71 prosent av de spurte mente at oppdeling av landet var en reell trussel. Det er ingen tilfeldighet at Vladimir Putins parti heter United Russia.

 

Komsomolskaya Pravda, som var negative til rapporten skrev “Enten har CIA superperspektivøse analytikere som kan se hva dødelige russere, inkludert politikere og politiske vitenskapsfolk, ikke kan, eller så er det noen som har fått det feil.” Dmitry Orlov, direktøren til Russlands politiske og økonomiske informasjonsbyrå hevdet at CIA hadde et eget motiv. “Den konservative delen av USAs republikanske parti er interessert i maksimal svekkelse av Russlands posisjon og kanskje til og med dets fragmentering”, fortalte Orlov avisen Izvestia. Boris Gryzlov, taleren i det russiske parlament motsatte seg for sin del muligheten om et oppsplittet Russland.

 

Zbigniew Brzezinskis, en tidligere amerikansk sikkerhetsrådgiver, bok Det store sjakkspillet: Amerikas forrang og dets geostrategiske imperativer, publisert som Den eneste supermakten i Tyskland, er malen for en ny verdenskrig. Kort sagt dreier det seg om at USA vil gjøre alt for å oppnå fullstendig hegemoni, noe som vil bli gjort gjennom å sette opp en egen global geopolitisk struktur som kan kontrollere og styre verdensutviklingen. Det sier seg selv at boken er et av de ledende strategiske dokumentene for den sittende administrasjonen i Washington, USA.

 

Mange russiske og sentralasiatiske akademikere, militærplanleggere, strateger, sikkerhetsrådgivere, økonomer og politikere betrakter Sentral Asia, også kalt Russlands ytterste ledd eller det russiske nære utland, som den Russiske Føderasjons sårbare og ”myke underliv.” CIA er allerede tungt på plass i Georgia for å overvåke Kaukasus- og Kaspi-regionen, og krigen i Afghanistan har sikret USA militært nærvær i Usbekistan, naboland til det olje- og gassrike Kasakhstan.

 

Brzezinski hentyder til det moderne Midtøsten som en kontrollfaktor i forhold til det område, han kaller det Eurasiske Balkan, som består av Sørvest- og Sentral Asia. Den angloamerikanske okkupasjonen av Irak, især det irakiske Kurdistan, ser ut til å være forberedelsesplassen for balkaniseringen og oppdelingen av området. De juridiske rammer for oppdelingen av Irak i tre deler er allerede ved å bli fastlagt av det irakiske parlament og under føderalismens navn.

 

I følge Brzezinski eksisterer det såkalt balkaner i Eurasia, steder som i likhet med de eldre, mer velkjente sørøstlig europeiske Balkan landene har potensielle etniske konflikter og regional rivalisering mellom stormakter. Ikke bare er de ustabile som politiske enheter, men de er sårbare for invasjon av mektigere naboers inntrengen, hvorav hver eneste er besluttet på at motsette seg at regionen domineres av den andre. Og som med de sørøstlig europeiske Balkan landene er også de eurasiske balkaner geopolitisk betydningsfulle, ikke minst på grunn av det uunngåelige fremvoksende transportnettverk som skal forbinde eurasias rikeste og flittigste utkanter mot vest og øst.

 

De eurasiatiske balkaner er dessuten viktige ut fra et sikkerhetssynspunkt og i forhold til historiske ambisjoner hos minst tre av deres nærmeste og mektigste naboer, nemlig Russland, Tyrkia og Iran, mens Kina også signalerer en voksende politisk interesse for regionen. Men de eurasiske balkaner utgjør også en potensiell økonomisk gevinst ettersom de inkluderer en enorm konsentrasjon av naturgass og oljereserver i tillegg til viktige mineraler, der i blant gull. Verdens energiforbruk vil vokse enormt over de neste to eller tre årtier.

 

I følge Brzezinski er både Tyrkia og Iran, de to mektigste statene i det Eurasiske Balkan, politisk og økonomisk levedyktige, begge er aktive utfordrere til regional innflytelse i det eurasiske Balkan og således begge betydningsfulle geopolitiske spillere i regionen, samtidig som begge er sårbare over for indre etniske konflikter, såkalt balkanisering. Skulle Tyrkia eller Iran bli destabilisert ville regionens indre problemer bli umulige å håndtere, og bestrebelser for å begrense Russlands regionale dominans kunne bli forgjeves. Det ser ut til at et delt og balkanisert Irak vil være den beste måten å oppnå dette.

 

Prosjektet for Det nye Midtøsten, som ble introdusert av Washington og Tel Aviv, dreier seg om en omkalfatring av hele Midtøsten. Gjennom såkalt konstruktiv destruksjon og kaos, en respektinngytende revolusjonær kraft for kreativ ødeleggelse som skaper betingelser for vold og krig i hele regionen hvorved de håper på å skape deres nye verdensorden, ønsker det angloamerikanske kompleks å endre regionen ved å skape Det nye Midtøsten for å fremme deres egen agenda.

 

En større krig i Midtøsten kunne resultere i nye grensedragninger, som strategisk ville være til fordel for britisk-amerikanske interesser og for Israel. Målet vil være å skape et nytt Midtøsten som er i overensstemmelse med deres geostrategiske behov og målsetninger. Det ser ut til at man forsøker å åpne en inngang til Sentral Asia via Midtøsten, som sammen med Afghanistan og Pakistan er utgangspunkter for å utvide amerikansk innflytelse i det tidligere Sovjet og de forhenværende sovjetrepublikker i Sentral Asia. Midtøsten er i en vis forstand Sentral Asias ytterste rekke.

 

Russland, som i de siste årene med Putin har blitt styrket, har økt sin våpenproduksjon og eksport. I følge Putin ikke aller minst for å forsvare seg mot potensielle angrep, samt for å motstå politisk press fra utlandet. På mange måter kan det hele sees på som en ny kald krig. I følge Stockholm International Peace Research Institute har den globale utgiftsmengden til det militære har økt med mer enn 37 prosent i det siste tiåret, og dermed nådd opp til 1.2 trillioner dollar i 2006.

 

Av dem som mottar våpen fra USA er land i Vest Asia, Japan og Taiwan. Når det kommer til Russland er det India og Kina, og i den nyere tid Algeria og Venezuela som er de største forhandlerne. Som motsvar til USAs støtte til Israel, samt det monarkistiske diktaturet Saudi Arabia, dette på tross av at private Saudi borgere i følge Iraq Study Group (ISG) gir millioner i dollar til sunni opprørere i Irak, og fem andre oljerike gulfstater, Gulf Cooperation Council (GCC) landene, Egypt og Jordan, solgte Russland nylig våpen til Iran.

Ingen omelett uten knuste egg

 

Man kan ikke lage omelett uten først å knuse noen egg er et kjent sitat. Naomi Kleins nye bok Sjokkdoktrinen Katastrofekapitalismens fremmarsj tar for seg den nå avdøde nobelprisvinneren og økonomen Milton Friedman, som blir ansett for å være fremste representant for den økonomiske retningen kalt Chicagoskolen ved University of Chicago, hvor blant annet Leo Strauss og Albert Wohlstetter underviste og som er nært beslektet med den østerrikske skolen til for eksempel Ludvig von Mises, og som fungerte som rådgiver for Pinochet og som senere ga senere uttrykk for at han regnet Chile etter kuppet som et økonomisk mirakel, samt den amerikanske økonomiprofessoren Jeffrey Sachs, CIA og kommunismens sammenbrudd og hvordan det hele henger sammen.

 

Kleins tese er at markedsliberalisme bare vinner frem når samfunnet blir utsatt for voldsomme kriser og sjokk, tortur, enten det dreier seg om militærkupp i Chile, angrep på demokratiforkjempere i Kina eller naturkatastrofer, som orkanen Katrina eller den store tsunamien i Asia.

 

Flertallet taper på slike endringer, og vil derfor aldri velge dem selv. I stedet blir endringene drevet gjennom av konspiratoriske markedsliberalister. Sjokkterapien har blant annet etterfulgt krisene i Øst-Europa og Russland etter murens fall, da landet under Jeltsin opplevde innføringen av en svært primitiv, korrupt og brutal form for kapitalisme, enorme verdier ble overført til et fåtall forretningsmenn og i 2000 var en tredjedel av befolkningen falt under fattigdomsgrensen, i Kina, i en rekke land i Sør-Amerika på 70- og 80-tallet, og i Irak etter invasjonen.

 

I følge Klein brukes økonomiske kriser for å skape handlingsrom til å lansere bølger av privatisering. Denne strategien har blitt perfeksjonert gjennom flere tiår. Man enten produserte eller ventet på en stor krise eller et sjokk, for deretter å selge store deler av staten til private aktører mens folk ennå vaklet under påkjenningene, og til slutt gjøre reformene permanente i en fei.

 

Den 11. september 2001 markerte starten på en ny æra, en tidenes privatiserings- og liberaliseringsbølge. Del V av Rebuilding America’s Defenses kalt Creating Tomorrow’s Dominant Force publisert av Project for the New American Century (PNAC), forkjemperne for blant annet krigene mot Afghanistan og Irak, inkluderer setningen “Transformasjonsprosessen, selv om den skaper revolusjonær endring, vil trolig bli lang hvis ikke en katastrofe og katalyserende hendelse slik som et nytt Pearl Harbor inntreffer.”

 

David Ray Griffin, forfatter av The New Pearl Harbor: Disturbing Questions about the Bush Administration and 9/11, tar for seg dette og argumenterer for at PNAC medlemmer innen Bush administrasjonen var innblandet i angrepet den 11. september. Det ville i tilfelle ikke være første gang USAs administrasjon ville ha vært innblandet i terror mot egen befolkning.

 

Det amerikanske forsvarsdepartementets planlagte ”Operation Northwoods” i 1962. Etter CIAs mislykkete og illegale Bay of Pigs-invasjon i Cuba og president John F. Kennedys motvilje til å erklære krig mot Cuba i 1962 planla Det amerikanske forsvarsdepartementet falsk flagg-operasjonen Operation Northwoods, som inkluderte simulerte og reelle terrorhandlinger både innenfor USAs egne grenser og i utlandet. Castro skulle gis skylden for alle disse terrorhandlingene. Formålet var å overtale kongressen og folket om riktigheten av å gå til krig mot Cuba.

 

Helt siden angrepet på Pear Harbor den 7. desember 1941 har det versert rykter om at angrepet var en Provoke an Attack and Let It Succeed (PALIS) operasjon fra de amerikanske myndigheters side. Den amerikanske president Franklin D. Roosevelt (FDR) var ivrig etter å involvere USA i den annen verdenskrig, men han hadde problemer med befolkningen som var lite interessert i å gå inn i krigen. I tillegg hadde han problemer med noen fascistiske elite­grupper i USA som var sympatisk innstilt til Hitler, der i blant hadde bestefaren til Bush, Bush Prescott, støttet Hitler helt fra 1920-tallet.

 

Brzezinski advarte en Senate Foreign Relations Committee i fjor om at et angrep på Iran kunne bli lansert etter en oppsatt provokasjon i Irak eller et falsk flagg-terrorangrep i USA. Vi lever med andre ord i en etterretnings- og terrorist-verden hvor det nesten er umulig å vite hvem man blir angrepet av, fientlige terrorister eller sin egen stat.

 

I følge Klein er røvertokter i den offentlige sfære i katastrofens kjølvann, kombinert med behandlingen av katastrofer som spennende markedsmuligheter katastrofekapitalisme. Hun tegner et bilde av en systematisk omorganisering av samfunn i kjølvannet av kriger, kriser og katastrofer. Regissert av økonomiske liberalister i samarbeid med politiske og økonomiske eliter, IMF og Verdensbanken. Doktrinen har blitt perfeksjonert gjennom de siste fem tiårene. Det er en helt klar sammenhengen mellom den globale kapitalismens stadig økende makt og USAs kriger det siste tiåret.

 

Libanons statsgjeld er verdens nest høyeste, og krigen gjorde landet bankerott. Krigen med Israel, som ifølge avisen The Middle East Times var estimert til godt over to milliarder dollar ved utgangen av juli måned, knakk ryggen på Libanons økonomi og infrastruktur. Flere lån ført landet enda lenger ut i økonomisk uføre, foruten den store humanitære krisen som allerede rammer landet. Helse og skole var det som først blir rammet når regjeringen ikke klarte å betale milliardgjelden. Som i tilfellet Irak ble Libanon tvunget til å innføre et neoliberalt regime og strukturtilpasninger. Noen av Libanons største kreditorer er Verdensbanken, IMF, Storbritannia og Frankrike.

 

Klein setter torturen som er avdekket i Irak i sammenheng med omveltningene. Washingtons plan for Irak var i all hovedsak å sjokkere og terrorisere hele landet, ødelegg infrastrukturen, ikke foreta deg noen ting mens kultur og historie blir frarøvet folket, og gjør det godt igjen ved å levere ubegrensede mengder billige husholdningsartikler og junk food.

 

Selskapene som fikk milliardkontrakter etter USAs invasjon i Irak var i mange tifeller de samme selskapene som fikk kontraktene om å gjenoppbygge New Orleans. Og på lik linje med i tilfelle Irak, spilte regjeringen rollen som minibank med mulighet for både uttak og innskudd. Og mens kontraktørene ifølge New York Times brukte 300 millioner dollar på lobbyvirksomhet fra 2000 til 2006, ga Bush-administrasjonen dem kontrakter til en verdi av 200 milliarder dollar i samme periode. Det er dette som i følge Klein er sjokkdoktrinen i praksis.

 

Orkanen Katrina var en tragedie, men også en mulighet for de globale økonomiske aktørene. På tross av det åpenbare sammenbruddet i det offentlige systemet, ga katastrofen de amerikanske elitene anledning til å privatisere byen i enda større grad. Opprydnings- og redningsarbeidet ble satt bort til private selskaper, skolene som før orkanen var offentlige ble privatisert, og hele området ble deregulert.

 

Konsekvensene av katastrofekapitalismen har ført millioner ut i nød og fattigdom, mens internasjonale selskaper og storkapitalister har kjøpt opp landenes mest verdifulle naturressurser og selskaper til gi-bort-priser. De økonomiske modellene har i praksis økt elitenes rikdom og utarmet arbeiderklassen, som oftest hånd i hånd med generell undertrykkelse.

 

Det er lite merkverdig at Russland er kritisk til USAs rakettskjoldplaner?

Stopp krigen i Afghanistan!

Vi er ved å “Vinne kampen” i Afghanistan sa Gordon Brown til det britiske parlament i desember. Russlands president ble kåret for beste sitat i 2006 etter å ha uttalt “Vi ønsker i hvert fall ikke den type demokrati de har i Irak” etter at den verdensfjerne Bush oppfordret Putin til å innføre presse og religionsfrihet “slik som i Irak.” I januar fortalte George Bush den amerikanske kongressen at ”Afghanistan… er nå et ungt demokrati hvor folk ser på fremtiden med et nytt håp.”

 

USA er jo vellkjent for sin propaganda. Propagandarådgiverne til Bush, ikke aller minst den norsk-ætta Karl Rove, også kjent som Bush sin hjerne, har arbeidet hardt for å fremstille de nykolonialistiske krigene i Afghanistan og Irak på en mest mulig positiv måte, noe som har ført til en rekke skandaler hvor ulike kilder har kommet frem med informasjon vedrørende de ulike mediekampanjene.

 

Allerede den 24. september 2001, før invasjonen av Afghanistan, kunne en amerikansk tjenestemann avsløre for Washington Post at man bevisst løy for pressen. Det pågikk samtidig en kampanje for å forsikre journalistenes lojalitet. Målet har helliget middelet, noe straussianerne, tilhengere av den nykonservative politiske filosofen Leo Strauss ved universitetet i Chicago, er forkjempere av. Det har blitt greit å lyve for på den måten å oppnå et høyere mål. Forsvarsminister Donald Rumsfeld innrømmet dette da han sa: ”Det kan være omstendigheter hvor det er nødvendig å ofre sannheten.”

 

Det nye Kontoret for Strategisk Innflytelse (SIO), som hadde til oppgave å spre ”falsk informasjon” i utlandet, ble dannet av Pentagon i etterkant av den 11. september 2001. SIO spredte løgn til journalister og utenlandske medier for å påvirke den internasjonale offentlige opinion og utenlandske regjeringer og brukte spesielle kanaler for å skjule informasjonens opprinnelse og dets offisielle karakter, som en del av kampen om informasjonen. Man har utviklet løgnteknikker, psykologiske aktiviteter, radiooverføringer og nettangrep på datanettverk, med det formål å lure fienden og påvirke den nasjonale som den internasjonale opinionen.

 

Også andre regjeringer driver på samme viset. Sammen med britene og nederlenderne har kanadierne stått i front i krigen mot Taliban i Sør-Afghanistan. Problemet er at den kanadiske regjeringen har stått overfor et stadig økende press fra befolkningen, som blir stadig mer kritisk overfor landets deltakelse i krigen i takt med Talibans økte styrke. Regjeringen har derfor bestemt seg for å føre krigen også på hjemmebane, hvor den ikke føres med hjelp av skarpe skudd, men med ord og bilder. Ifølge den kanadiske avisen Le Soleil har meningsmålingsinstituttet Strategic Council laget en 28 sider lang rapport med tittelen Public Perceptions of Canada’s Role in Afghanistan på oppdrag fra den kanadiske regjeringen. De kanadiske myndighetene forsøker med andre ord å “selge inn” krigen overfor kanadierne.

 

Media anses som et nødvendig onde, og rapporten navngir flere journalister som eventuelt kan brukes for å få fram et annet bilde. I tillegg navngis forskere og andre det anbefales at det gjennomføres seminarer og debatter med. Overfor de som er kritiske mot krigen anbefaler regjeringen å legge vekt på såkalte eksempler på realiserte framskritt. Blant annet foreslås det å legge vekt på kvinnene og barna.

 

Saken er at langt fra å være en vellykket krig er den en katastrofe for både Afghanistan og resten av verden. Nylig har tre rapporter konkludert med at de USA-ledede styrkene i Afghanistan ikke er ved å vinne og at landet står overfor en humanitær katastrofe. Den vestligstøttede regjeringen i Kabul står fortsatt svakt, og det Taliban-ledete opprøret i landet har vunnet i styrke. USA vil nå sende ytterligere 3200 soldater til Afghanistan og vil dermed ha flere soldater i landet enn noen gang siden invasjonen i 2001.

 

Washingtons press mot skeptiske allierte har økt. Under NATOs toppmøte i Romanias hovedstad Bucuresti i begynnelsen av april, som også antikrigsbevegelsen i hele Europa mobiliserer til, vil krigen i Afghanistan og medlemslandenes styrkebidrag være hovedtemaet.

 

Krigen eskalerer og flyktninger fra Sør Afghanistan strømmer nordover, men uten å få den nødvendige hjelpen de trenger. Ifølge FN kommer flere afghanere til å bli rammet av sult, nød og kulde i år enn noensinne før. Afghanistan er verdens fjerde fattigste land med en levetid som har falt ned til 43 år og med en nesten ikke-tilstedeværende helsetjeneste. I tillegg kommer at giverlandene, med noen av verdens rikeste land i spissen, har gitt 50 milliarder kroner mindre i bistand enn det de forpliktet seg til to år tilbake.

 

Krigen mot Afghanistan er langt fra å være en hyllest til internasjonal solidaritet slik flere norske politikere presenterer det som. Den er lite annet enn en USA-initiert imperialistisk invasjon med det til formål å få kontrollen over landet og dets naturressurser. Krigen er, som med tilfelle Irak, et ledd i USAs strategi for å få kontrollen over Sørvest og Sentral Asia. Ikke aller minst i forhold til Kina, som også har signalisert en voksende politisk interesse for regionen. Pakistan, Iran og USA, sammen med sine allierte, der i blant Norge, er alle ute etter å sikre sine interesser på bekostning av den afghanske sivilbefolkningen.

 

Demokrati kan, som vi for lenge siden skulle ha kunnet konkludert fra verdenshistorien, ikke oppstå som et resultat av krig og invasjon, men må være et resultat av individers og gruppers iherdige kamp for rettferd og menneskerettigheter. ”Den arabiske verden ville likt demokrati jeg tror at de ville hatt noen bokser av menneskerettigheter fra våre vestlige supermarkeder, men mer enn det tror jeg at de vil ha frihet og friheten de vil ha er frihet fra oss”, sa Robert Fisk. Trolig er det samme gjeldende for de fleste afghanere.

 

Hva norske soldater har å gjøre i Afghanistan, uansett hvilken kompassretning det skulle dreie seg om, med unntak av å støtte sin hovedallierte USA er ytterst uklart. Enkelte argumenterer at man er der for å få noe å si vedrørende hva som skjer, noe som virker kaldt og kynisk tatt i betraktning at man på den måten kan støtte en hvilken som helst invasjon, folkerettslig eller ikke. Skulle Norge for eksempel delta i Nazi-Tysklands østfront for på den måten å påvirke denne? Neppe.

 

Vi får kontinuerlig høre at de norske soldatene ikke kjemper militært, men først og fremst er der for å bygge opp det afghanske samfunnet. De internasjonale styrkene i Afghanistan bruker aktivt psykologiske operasjoner (psyops) for å innynde seg hos lokalbefolkningen. De deler ut leketøy og skolemateriell til barna. De produserer aviser, driver radiokanaler og kjøper seg plass i ordinære nyhetssendinger på TV. Man opparbeider seg tillit og forsøker å vinne ”hearts and minds” gjennom å påvirke holdninger og adferd hos lokalbefolkningen. Men en soldat er en soldat og ikke en del av det sivile samfunn.

 

Den sittende rødgrønne regjeringen understreker at man skal skille mellom sivil og militær innsats, mellom en bistandsarbeider og en soldat. Men det bør samtidig være mulig å skille mellom en journalist og en soldat. Mediene og pressen tilhører definitivt det sivile samfunn. En fri presse er forutsetningen for at vi skal tro på det som skrives. Det er derfor uetisk og sterkt kritikkverdig at militæret oppretter og driver egne medier, samt at man kjøper seg nyhetsplass i ordinære medier.

 

Norge er helt klart delaktig i det som skjer i Afghanistan, noe som for liten tid siden, etter angrepet mot Serena Hotel og drapet på den norske journalisten Carsten Thomassen, kom helt klart frem da dette var et de facto anslag mot Norge, som på forhånd var blitt advart om å ha blitt pekt ut som et legalt angrepsmål. Norge har i praksis vært et terrormål siden landet deltok i invasjonen av Afghanistan i 2001. I følge Soria Moria-avtalen skulle Norge være ”en tydelig fredsnasjon”, men i løpet av deres regjeringstid har Norge blitt stadig mer involvert i USAs skandaløse overgrepstrategi i Afghanistan. Norge og ISAF kriger på USAs side, og blir derfor også møtt som den krigsnasjon vi er.

 

Både antall selvmordsbomber og antall veibomber har steget, noe som har ført til stadig flere sivile tap, og selvmordsangrepet mot Serena antas å være bare den første i en rekke lignende planlagte angrep. Seks år etter at Taliban-regimet ble styrtet og afghanerne ble lovet en bedre framtid får krigsherrene operere fritt og opiumavlingen har nådd rekordnivå. Dette er tegn på nederlag.

 

Spørsmålet er hva vi i Norge kan gjøre. Et stabilt Afghanistan forutsetter fredsforhandlinger og omfattende humanitær hjelp, ikke mer krig. At folk har mat, husly, klær og tilgang på helse, utdannelse, samt sikkerhet, noe som kan oppnås gjennom nye politiske forhandlinger mellom de ulike partene i Afghanistan hvor også Taliban er representert, samt inkludering, i tillegg til det Vestlig-dominerte FN, av Organization of Islamic Conference (OIC) og et stabilt forhold til nabolandene, er helt essensielt for den videre utvikling.

 

Norge bør være til stede for å gi bistand gjennom nøytrale hjelpeorganisasjoner og støtte opp om det diplomatiske arbeidet, men trekke seg ut militært. I Norge sa hele én av to i en Sentio-måling i november at norske styrker bør sendes hjem fra Afghanistan. Fredsbevegelsens krav bør derfor være at NATO, som oppfattes som en av verdens minst nøytrale oraganisasjoner, samt de norske militære styrkebidragene, trekkes ut umiddelbart og at vedtaket om å sende 150 nye spesialsoldater til Afghanistan i mars må omgjøres.

USA har bombemål i Iran Klare

Fra Neo-Con til Theo-Con, en beskrivelse på dem viss konservative ideologi, det kristne høyre, især de viss ideologi er en syntese av elementer av amerikansk konservatisme, konservativ kristendom og sosialkonservatism, og som inkluderer troen på at religion skulle spille en større rolle når det kommer til å forme den offentlige politikken. Jacob Heilbrunn skrev i 1996 at “De neokonservative tror USA er spesielt ettersom det ble dannet på ideen — en forpliktelse til menneskerettighetene som beskrevet i uavhengighetserklæringen — ikke i etnisk eller religiøs tilhørighet. De theokonservative, tror også, at USA er grunnet i en ide, men tror at ideen er kristendom.” I 2006 skrev Damon Linker boken The Theocons: Secular America Under Siege. USA fører nå korstog, et korstog Israel på mange måter står bak.

En av de eldste legendene i historien er historien om de fire rytterne i apokalypsen, som åpenbarer seg rett før en stor katastrofe, en advarsel til verden. Dette er krig, sult, sykdom og død. I dag, i disse apokalyptiske tider, opptrer de fire rytterne som kristne og sionister, som maskerert som kristne patrioter utfører deres dåd. Disse fire blir i USA antatt å være Billy James Hargis, Billy Graham, Pat Robertson og Jerry Falwell. Disse lobbyerer for et større Israel.

Milenniumet 2001 kom og George Bush, gjennom valgfusk, og Ariel Sharon, gjennom å gå opp på tempelhøydene, kuppet til seg makten i 2001. Terroraksjonenen den 11. september 2001 – USAs nødnummer i det nye milenniumet og de to tårn. Deretter fulgte Fascisme. Patrot Acts I & II, Homeland Security Departments osv. Overvåkning og militarisering.

Helvetesmaskinen i Sveits, Stephen Hawkings dommedagsklokke, en krig mellom Iran, ariernes land, og Israel og deres allierte, klimaendringene vi nekter å kue oss etter, og som gir økt varme og kulde rundt om i verden med skiftende klimasystemer, alliansen mellom USA, Storbritannia og Israel som sprer død og krig gjennom å skape kaos, Israels enorme makt over finansverden, en globalisert økonmi i en større krise enn under den store depresjonen i 1929, som har ført til sult, nød og død i den fattige delen av verden, men som ennå ikke har åpenbart seg i den vestlige verden osv. Alle symptomer på at vi har forlatt veien og går i blinde ute i en farlig, mørk og dyp skog.

Armageddon eller Ragnarokk er nær! En apokalyptisk katastrofe, slik som forutsett i Åpnebaringens bok. Gud eller selvoppfylt profeti, trolig utført av kristne og sionistiske fundamentalister, spiller liten rolle. Om det er en transformasjon til noe som er bedre eller vår død er det opp til fremtiden å avgjøre, nå må vi ha tungen rett i munnen og forsøke så godt vi kan å finne tilbake til veien igjen. Enkelte, slik som Bahai, taler opp for et fredens milennium,mens mange ser i spenning på år 2012 som mayakalenderen har spådd om.

“Terroranalytikeren” og forfatteren bak The Copper Scroll, Joel C. Rosenberg, hevder at Irans president Ahmadinejad planla en kataklysmisk hendelse for å feire en hellig dag i den shiamuslimske kalender. Han er i følge seg selv ” … en evangelisk kristen fra orthodoks jødisk bakgrunn med interesse for endetidsprofeti.”

Palestina, Afghanistan, Irak, Lbanon, Somalia, Iran osv. Først bombet man shiaenes helligste moske, al Askari, i Samarra, hvor deres Messias skal befinne seg, deretter lot man Saddam Hussein henges på muslimenes hellige dag og hans bror miste hode en uke senere, for deretter å støtte Saddams tidligere hemmelige politi og sunnifundamentalister mot shiabefolkning og sammen med blant annet Saudi Arabia gå til krig mot Hezbollah. Hamas har man forsøkt å knuse og palestinerne er ofre, nå mer enn noen sinne, for folkemord. Sanksjonen mot dem har fungert og det palestinske samfunn har falt sammen, hvis det da i det hele tatt var noe igjen av det etter 60 år med folkemordlignende forhold. Nå er sionistene i Israel i god vei med å ødelegge sunnienes helligste moske, al Aqsa moskeen i Jerusalem. Noen jødiske grupper i Jerusalem ønsker å klargjøre veien for deres egen Messias ved å gjenbygge et tempel på et område hvor et av islams helligste gravsteder nå befinner seg.

Babylon er knust og Babels tårn bygget. Tavlen med jødenes fangenskap fraktet til Knesset. Nå har sionisten Simcha Jacobovici produsert en film hvor man hevder å ha funnet graven til Jesu Krist? Hvis Jesus Krist reiste seg fra de døde, må han være den han erklærte seg for å være: Guds sønn. Hva vil kristendommen være uten oppstandelsen? Ahmadinejad på sin side håper å ønske den 12te imam, Mahdi, velkommen til Tehran innen to år.

Iran : Første del

Innledning: Iran
Iran krig – Fake
Kongressens makt
Kapitalismen og idiotkulturen
Falske laggoperasjoner

Iran : Andre del

Al Askari moske bombing
Splitt og hersk
Situasjonen i Irak
Iraq Study Group (ISG)

Iran : Tredje del

Trusler om krig mot Iran
Motstand mot Iran krig
En ny fake krig
- Noen eksempler
En kommende krig
Viser muskler
Kald krig tendenser

No Iran Body Count
Irak 101 : Terrorisme
Iraq is Vietnam-and You’d Better Believe It
Iraq Veteran Speaks Out On War Crimes

Israel ber om klarsignal for flyangrep mot Iran
Israel seeks all clear for Iran air strike
On Why Bush Does Diplomacy Mafia-Style
1,000 U.S. troops killed in Iraq in October! 2006
Casualties in Iraq : The Human Cost of Occupation
Where are British troops and why?
1,000 US Troops Present Petition for Iraq Withdrawal to Kucinich
The time to leave
Hatred of America unites the world
US generals ‘will quit’ if Bush orders Iran attack
American armada prepares to take on Iran
The US psychological torture system is finally on trial
Report: Portugal opens criminal investigation into alleged CIA flights
The Guantanamo Camp updates 2007

Bakgrunnen

Folk begynte å samle seg på Youngstorget hvor Fredsinitiativet, Norges Fredsråd, Changemaker, Press og Nei til nye Nato hadde sammenkalt for demonstrasjon. Dette var dagen vi skulle demonstrere mot det såkalte uformelle NATO-toppmøtet hvor man blant annet skulle diskutere den katastrofale situasjonen i Afghanistan, hvor den NATO-ledede ISAF-operasjonen siden 2003 har sørget for at Afghan Transitional Administration (ATA), som blir ledet av den USA-vennlige Hamid Karzai, har blitt etablert. Krigen har nå byttet navn til en operasjon, men forskjellen er vanskelig å forstå ettersom man slåss mot de samme som for seks år siden og ettersom det fortsatt er sivile afghanere som ender opp med å bli skutt.

 

NATO er ikke lenger en forsvarspakt, men blitt transformert til å bli en angrepsorganisasjon viss fremste formål er å rulle ut den nye verdensorden, en orden styrt etter de rikestes ønsker og behov. NATOs aksjoner i Afghanistan og Irak endte debatten over hvorvidt NATO “ville gå ut av område eller ut av funksjon,” som hadde eksistert siden Sovjets fall og slutten på den kalde krigen. Mange var det som håpet på at NATO, som nå hadde nådd sitt mål, skulle legges ned og at den kalde krigen var endt. I følge Ian Brzezinski, den kjente geostrategiker og krigshauk Zbigniew Brzezinskis sønn, er NATO både en forsvars- og angrepspakt.

 

Norge har endret seg tilsvarende og gått fra å være et folkeforsvar til å ha et profesjonelt militære som deltar i krig langt borte fra Norges land. Nylig gikk den norske regjering med på å sende ytterligere 150 spesialsoldater til Afghanistan, noe den tidligere gikk sterkt i mot. Dette ikke aller minst for å tekke den regjerende eliten i USA, men samtidig også for å tekke verdens ledende kapitalister, også dem med tilholdssted i Norge.

USA bruker NATO også i Irak. Hele treningsopplegget for politi/militsfolk er drevet av NATO, som styrer eget militærakademi med kapasitet til rundt 1000 stykker i den grønne sonen i Bagdad. Foruten Norge er det Tyskland som gir de største bidragene til treningen. Kollaboratører trenes opp på NATOs baser i Tyskland og i Kuwait/Bahrein. England og andre NATO-land som deltar i Irak har også offiserer på akademiet i Bagdad.

 

På NATO-toppmøtet skulle Conoleezza Rice i tillegg til å ta opp den spente situasjonen i Kosovo og NATOs utvidelse på Balkan hvor kandidatlandene Kroatia, Makedonia og Albania under NATO-møtet i Riga i 2006 mottok konfirmasjon om at NATOs dør er åpen og at medlemskap kan skje i 2008, forsøke å overbevise både russere og NATO-allierte, ikke aller minst Norge, hvor politikerne allerede på forhånd er sterkt kritiske, om at et rakettskjold i Europa er lurt.

 

”USA ønsker å utelukke Russland fra stormaktenes rekker og isolere oss,” uttalte Sovjets første og siste president og nobelprisvinner i 1990 Mikhail Gorbatsjov i 1993, to år etter at han var gått av og Sovjet var oppløst. I et intervju med avisen Nezavisimaja Gazeta advarte han om at USA, bl.a. gjennom NATO, forsøkte å øke sin innflytelse over hele Øst Europa. Russland tolker NATOs utvidelse som et forsøk på å ringe inn Russland.

 

I 2006 kritiserte Putin Washington og sammenlignet USA med en sulten ulv som ”spiser og ikke hører på noen.” Om USAs planer om å bygge et rakettforsvarsskjold i det østlige Europa, trolig i Polen og Tsjekkia, to allierte av USA, uttalte Putin under den årlige Munchen konferansen i februar at ”Jeg vil ikke beskylde noen for å være aggressiv,” men sa det seriøst ville endre maktbalansen og kunne provosere et uspesifikt svar.

 

I dag er det Putin som står på det standpunkt at det internasjonale samfunn skal være et rettssamfunn, ikke basert på jungelens lov om den sterkestes rett. Dette på tross av at han av vestlige politikere karakteriseres som aggressiv. I Aftenposten den 13. februar het det bl.a. at ”Russland fremstår nå som en selvbevisst internasjonal aktør med krav om oppmerksomhet og innflytelse” og ”Etter å ha ligget nede i mange år er nå Russland tilbake på den internasjonale scene, med krav om innflytelse og respekt for sin egenart.”

 

Når NATO-toppene kom på besøk i april, var det med andre ord ikke venner av Norge som kom på besøk. De har dratt Norge med i en håpløs krig. En krig som likt et vindpust raskt kan vise seg å få økende omfang. Norge trenger ikke NATO. Norge trenger å være en uavhengig stemme i internasjonal sammenheng. Den stemmen ville lyde mer troverdig om vi sto utenfor krigsalliansen. ”Krigsforbrytere skal ikke få komme hit” uttalte Kick Leijnse fra Østersunds nettverk for global fred og demokrati, som oppfordret til debatt og mobiliserte demonstranter mot det omstridte NATO-toppmøtet i Åre, Sverige, i fjor. Også før toppmøtet i Oslo ble det mobilisert.

 

Selve forløpet

 

I forkant av demonstrasjonen mot NATO og den politikken NATO står for hadde Mimir Kristjansson, leder i Rød Ungdom, gått ut med to åpne brev som hevdet at Blitz hadde invitert folk til å bli med og lage bråk. Han hevdet at deler av Blitz-miljøet aktivt forsøkte å oppildne hverandre og aktivt rekruttere personer fra andre miljøer til opptøyer. I følge Mimir var planen først å gå til angrep på Plaza, hotellet hvor NATO-toppene møttes, med steiner, men at man etter avisoppslag om hvordan politiet skulle bruke sine ressurser, hadde planer om å lage en fest som skulle videreutvikle seg til opptøyer.

 

Foruten på denne måten å fremvise sine fordommer ga Mimir her grunnlaget for hva som senere kom til å skje. Han ga politiet en god årsak til å gyve løs på Blitz og andre som deltok i den såkalt ”uformelle” demonstrasjonen, samt fyrte opp under den endeløse diskusjonen på venstresiden vedrørende bruk av strategier. En diskusjon som gjør lite annet enn å splitte det allerede så alt for lite radikale og engasjerte miljøet som eksisterer i Oslo. Især ettersom det ikke er noen som ønsker en økende voldsskalering, noe kun politistaten vil tjene på. 

 

Politiet hadde selv ringt meg om morgenen den 24. april og forhørt seg om Blitz hadde noen planer om å gjennomføre en voldelig demonstrasjon. Jeg svarte da som nå at Blitz ikke planla å gjennomføre noen voldelig demonstrasjon, og at situasjonen så temmelig rolig ut viss alt de fryktet var Blitz, som til nød har kastet noen stein og knust noen vinduer opp gjennom deres 25 års lange historie. De feirer for tiden sitt 25 års jubileum.

 

Det å tro at Blitz vil starte en fest som senere vil gå over til å bli opptøyer er særlig naiv, især med tanke på at Blitz aldri før har gjort det. En ting jeg kan si om Blitz er at det er samfunnsengasjerte mennesker og at de er så langt fra å være en fotballmobb som det over hodet kan være mulig. De har stått for internasjonal solidaritet, noe mange setter pris på. Det eneste de ønsker er å leve i en bedre, mer harmonisk verden.           

 

Til å begynne med var det få mennesker som møtte opp på Youngstorget for å demonstrere, senere kom det flere, men det var ikke før Blitz troppet opp at det ble en stemning av ekte engasjement. De kom med trommer og flagg i svart og rødt, anarkismens kjærkomne farge, både solidaritet og frihet symbolisert i et flagg, for som Mikhail Bakunin sa så flott: ”Vi er overbevist om at frihet uten sosialisme er privilegier og urett, og at sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet.” Det første ser vi i dagens turbokapitalistiske verden, det sistnevnte forsvant med Sovjets fall.   

 

Bråk startet etter at den fredlige demonstrasjonen var formelt avsluttet og etter at siste appell ved parken til Akerhus festning var blitt holdt. Mens noen da tok veien hjem, var det andre som bestemte seg for å fortsette ned mot sperringene til Rådhuset for der å tromme og rope slagord slik at NATOs utenriksministere som var samlet til en middag i Rådhuset kunne høre oss. Det var jo tross alt en av grunnene til at vi var der.

 

Demonstrantene, der i blant en del fra Blitz, men også flere andre, stanset ved politisperringen som var blitt satt opp. Et par ungdommer rev i det høye gjerdet på første linje, men det var ikke noe konsentrert forsøk på å rive sperringen. Bak sto en lang rekke tungt utrustete politifolk og bak dem igjen flere vogner. Stortinget hadde innvilget en ekstrabevilgning på 42 millioner kroner over Justisdepartementets budsjett for å dekke politiets ekstrautgifter i forbindelse med møtet. Politiet hadde på tross av lav terrorrisiko iverksatt svært strenge sikkerhetstiltak for å trygge alle deltakere og involverte under NATO-toppmøtet.

Politiet responderte på tilropene med enorme mengder spraytåregass, som svir noe så enormt, på kloss hold og nærmest rett opp i folks fjes. Kun heldig at ingen kom til skade. Da demonstrasjonen begynte å trekke seg rolig tilbake, responderte politiet med mer tåregass, noe som førte til at det ble kastet noen steiner og egg. En politibil fikk en stein på tanken og det ble plantet et flagg med lang stokk i gasstanken, som en annen forsøkte å få fyr på. I realiteten var det ingen brannfare. I tillegg var det et par biler som det ble tagget på. Det hele var over på 20-40 minutter.

Men det er på veien tilbake fra demonstrasjonen at det utrolige fant sted. Alle gatene ble med ett stengt av politiets vans og store lastebiler med gitterskjold og vi ble sperret inne på et lite område. Der ble vi holdt stadig tettere sammen av politiet. Etter 20-30 minutter begynte politiet å trekke ut folk og stripse dem, noe som varte i flere timer. En del så alvorlig at det ble dårlig med blodsirkulasjon. Men vi var hele tiden rolige. Folk tryglet kun om å få dra hjem. Det hele var ikke kun nedverdigende, men en form for psykisk tortur. Til slutt var alle, inkludert en Dagbladet journalist hardhendt stripset. Resten av kvelden, 3 til 4 timer, brukte politiet på å kjøre over 260 av oss til arresten med beskjed om at vi ville få bøter.

 

Det er uvisst hvor mange demonstranter som ble alvorlig skadet. Men en god del sår etter strips, vonde armer og pustevansker, øre, nese og halsproblemer etter store mengder tåregass var det uten tvil. Jeg har vært på demonstrasjoner både i utlandet og i Norge, men denne hardhendte behandlingen tilhører heldigvis ikke normen. Flere av demonstrantene har nå blitt siktet for grov vold, men spørsmålet bør heller være hvem det var som utøvde vold. Jeg er ikke i tvil om at dette var politiet selv.

 

I utgangspunktet var alt nøye planlagt fra politiet. Det var ingen rettrettmulighet, selv om politiet ga inntrykket av at det var det. Politibiler og politilastebiler var plassert i skjul rundt området slik at det ville ha vært ”knipetang” uansett hvor man hadde trukket seg tilbake til. Politiet forsøkte og å agitere de inneklemte, men lykkes utrolig nok ikke. Det ble observert flere sivile spanere som hadde menget seg med demonstrantene på vei tilbake, om disse bidro til å pensle inn retning er uvisst. Det ble og tatt fotos og video av hendelsene, men selve filmingen av stripsingen var blokkert av politihester i sterk psykisk og fysisk smerte, mens et politihelikopter surret over området. Mange av de arresterte var unge ungdommer.

 

Senere på kvelden, da flere av de aktive blitzerne satt i politiets varetekt, brøt politiet seg inn på Blitz med hjemmel i straffeprosessloven, noe de måtte betale 40.000 kroner i bot for da de gjorde det i 1993. Hva de skal betale i bot denne gangen er ennå uvisst. Så langt har Radiorakel, verdens første kvinneradio, anmeldt saken ettersom politiet bl.a. gikk inn i arkivene deres, noe som er sjeldent, også på globalt plan.

 

Det ble funnet stein og murstein på forskjellige steder i Blitz, samt smellskudd som i følge en pressemelding fra Blitz selv var blitt tatt hånd om for å forhindre at de kom ned til byen. Kassene med stein stammer fra den tiden huset var under stadige angrep fra nazister. Politiet viste fram de samme kassene etter en razzia i 1995. De har bare ennå ikke blitt flyttet. Jeg husker selv de dagene på Blitz da vi fryktet for å bli angrepet.

 

På tross av at regjeringen går inn for at Blitz, som på mange måter har blitt en del av kulturen i Oslo, skal bestå er det nå visse partifolk innen Høyre og FrP som ønsker å stenge huset. ”Det er ikke opplagt at blitzerne får bruke Blitzhuset etter at det er pusset opp,” sa byrådsleder Erling Lae (H) i Oslo, som ønsker en ny votering og som benytter seg av de inntrufne hendelsene for å vinne stemmer for sin sak, men det er ennå et åpent spørsmål hvor vidt de vil tjene stemmer på slike holdninger?

 

Også media er med og marsjgangen blir stadig raskere, især ettersom Lae blir gitt god dekning, mens vi får høre heller lite fra Blitz. I følge TV2, som nærmest advarer familieforeldre mot Blitz, består den indre kjerne av 15 stykker, og navngir 8 stykker av dem. Dette er en kontrovers ettersom det på Blitz er flat struktur og konsensusavgjørelser som råder, men så har jo dagens samfunn det med seg dat man for en hver pris ønsker å erklære ledere, selv der hvor det ikke er noen. Det blir i tillegg sagt at Blitz brukes som våpenlager, noe som er like surrealistisk som om vi skulle ha blitt angrepet av fremmede vesener. Det er da ingen som på alvor tror at Blitz planlegger en slags revolusjon i Norge?  

 

Venstre, som i tillegg til å være opptatt av miljø- og sosialsaker og bl.a. hevder å være et parti som vil fremme det kreative og nyskapende Norge, er nå som før en sentral part når det kommer til om Blitz skal få bli eller ikke. Foreløpig står de på at Blitz skal bli, noe som henger sammen med partiets øvrige ideologi. Blitz har eksistert i 25 år og har flere ganger blitt truet, men det har hittil, til det beste for Oslo ettersom det er en vital del av bylivet og en grunnpilar av samfunnsengasjerte mennesker, bestått

 

Vi bør alle huske Jens Bjørneboes dikt Om ungdommens råskap og stille seg samme spørsmål som Bjørneboe gjorde for 50 år siden: ”Hvor får ungdommen sin råskap fra, hva slags verden overlater vi til de unge?” I følge Bjørneboe: ”Man rystes og sjokkeres og vemmes og blir berettiget harm over hvordan det står til med menneskeheten og den verden vi bor i.” Skal vi dømmes etter hva som har funnet sted i Afghanistan og Irak vil vi bli dømt til evig tid. ”Det er NATO som kaster bomber, ikke Blitz,” heter det i en pressemelding fra Blitz.

 

Putin har nå, den 27. april, etter at USA har prøvesprengt raketter i Stillehavet, truet USA med atomkrig og gjensidig ødeleggelse. Det er i realiteten det USA provoserer frem. 

Løgn og korrupsjon

Den tyrkisk-amerikanske tidligere FBI oversetter og danner av National Security Whistleblowers Coalition (NSWBC), Sibel Deniz Edmonds, er det amerikanske svaret på den norsk-franske forhørsdommeren Eva Joly (Gro Eva Farseth), som har blitt omtalt som en av Frankrikes mest nådeløse og ubestikkelige korrupsjonsjegere.

 

Det var i arbeidet med Elf-saken at Joly for alvor ble klar over hvor stort problemet med korrupsjon er og hvor farlig det er for verdens utvikling. Saken var 1990-tallets mest omfattende korrupsjonssak om omhandlet en korrupsjonsskandale i Frankrikes ledende oljeselskap, Elf Aquitaine. Joly sørget for at Frankrikes tidligere utenriksminister Roland Dumas måtte stille i retten tiltalt for delaktighet i underslag. Nærmere 100 personer var siktet i saken hvor Elf-Aquitaine viste seg å ha brukt 25 milliarder franc på smøring av politikere verden over. 256 millioner av disse skal ha gått til det daværende tyske regjeringspartiet CDU i 1991, med president François Mitterrands samtykke. Roland Dumas ble idømt en halvårig fengselsstraff, men denne ble senere satt til side. Som følge av sin stilling i denne saken opplevde hun både drapstrusler, sjikane i mediene, overvåking og bakvaskelser, og levde under streng beskyttelse av livvakter. Hun måtte til slutt forlate Frankrike.

 

Joly mener at flere selskaper har bygget opp hemmelige finansielle ressurser til bruk for bestikkelse av offentlige tjenestemenn. Hun mener at Norge aldri har vært mer korrupt enn nå, sammenliknet med andre vestlige land. Den norske korrupsjonen skjer i forbindelse med innkjøp av varer og tjenester, hvor offentlige ansatte misbruker sin posisjon for økonomisk gevinst eller som en vennetjeneste.

 

Edmonds ble sparket fra hennes posisjon som språkspesialist ved FBIs Washington Field Office etter å ha beskyldt en kollega for å ha dekket ulovelig aktivitet som involverte utenlandske borgere mars 2002. Hun hevdet at det hadde funnet sted alvorlige sikkerhetsbrudd, cover-ups og blokkering av etterretning, som hun hevdet presenterte en fare for USAs sikkerhet. Rettsprosedyrer vedrørende sakene hun har tatt opp har siden den tid blitt blokkert av State Secrets Privilege. I 2006 ble hun gitt PEN/Newman’s Own First Amendment Award for hennes forsvar for den frie ytring.

 

I 2002 ble en egen sak, Burnett v. Al Baraka Investment & Dev. Corp., fremsatt av familier av 600 ofre for terrorangrepene den 11. september 2001 (9/11) mot saudiske banker, velgjørenhetsorganisasjoner og selskaper. Edmonds hevdet at FBI hadde hatt forhåndskunnskaper om al-Qaedas angrep mot WTC, men hun har blitt holdt tilbake og nektet bevitning og hennes sak har blitt avskjediget pga statssikkerhets årsaker.

 

Inspector General utstedte et uklassifisert sammendrag av en høyt klassifisert rapport vedrørende en undersøkelse som hadde konkludert med at mange av hennes anklager var riktige, at FBI ikke tok dem seriøst nok og at hennes anklager var den viktigste faktoren som førte til FBIs bestemmelse for å avskjedige henne fra hennes jobb. Heller enn å etterforske Edmonds anklager hadde FBI erklært henne for nedbrutt og avskjediget henne.

 

I september 2006 ble en dokumentar om Sibel Edmonds sak kalt Kill The Messenger vist i Frankrike. Denne fokuserer bade på Edmonds personlige kamp for å eksponere de kriminelle handlingene som hun hevder å ha oppklart men shun har vært i FBI og saken i seg selv, nettverket av atomvåpen svarte-markedet, narkotika og illegale våpentrafikkaktiviteter. Intervjuer inkluderer David Rose, Philip Giraldi, Daniel Ellsberg, Coleen Rowley, Joseph Wilson og Russell Tice.

 

Ptech

David Kelly

Downing Street memo

Mike Feghali

9/11 conspiracy theories

Stanley Hilton

 

Posts tagged Edmonds

 

9-11 Cover-Up, Treason and The Bomb

Truth Feeds

Truth Feeds – 9-11

 

FBI translator saw evidence for false flag nuke attack

US government whistleblower Sibel Edmonds, a former Turkish language translator for the FBI gagged by Justice department, gives solid evidence of prior knowledge of 9-11 by high up US government officials and that…

 

FBI Whistleblower Sibel Edmonds Will Now Tell All – and…

News – “Here’s my promise to the American Public: If anyone of the major networks — ABC, NBC, CBS, CNN, MSNBC, FOX — promise to air the entire segment, without editing, I promise to tell them everything that I know,” about everything mentioned above, she told us.

 

An Interview with FBI Whistleblower Sibel Edmonds

Politics – FBI language specialist Sibel Edmonds was fired from her job with the FBI’s Washington Field Office in March 2002. Her crime was reporting security breaches, cover-ups, blocking of intelligence, and the bribery of U.S. individuals including high-ranking officials. The State Secret Privilege has often been invoked to block her court proceedings.

 

FBI Whistleblowers Confirm Illegal Wiretapping of Government…

Politics – Several civil liberties and whistleblowers organizations have joined Edmonds and NSWBC in urging congress to hold public hearing on Edmonds’ case, including the supporting cases of SA Graham and other FBI witnesses, and the erroneous use of state secrets privilege by the executive branch to cover up its own illegal conduct.

 

What If the FBI Hired Someone Honest to Look Into 9-11?

Do No Evil – It did. Her name was Sibel Edmonds. This is her story, as she told it to me. Edmonds discusses what she knows, whom it implicates, and what she’s been through and what hope there is in the new Congress to start an investigation. Swanson: This is David Swanson with Sibel Edmonds. It’s great to talk with you, thanks for being here. Edmonds: Thank

 

Sibel Edmonds Tells Her Story! The Whistle-blower Breaks…

Politics – A WHISTLEBLOWER has made a series of extraordinary claims about how corrupt government officials allowed Pakistan and other states to steal nuclear weapons secrets.

 

For sale: West’s deadly nuclear secrets

Politics – Among the hours of covert tape recordings, Sibel Edmonds says she heard evidence that one well-known senior official in the US State Department was being paid by Turkish agents in Washington who were selling the information on to black market buyers, including Pakistan.

 

Op-Ed: Hijacked Airplanes? Hijacked Nation!

Politics – Sibel Edmonds, the former FBI translator who lost her job when she started telling the truth about what was going on inside the FBI, then lost her right to free speech when she kept on telling the truth, still manages to say a great deal that’s absolutely true, and somehow does it without violating her State Secrets gag order.

 

U.S. Congress, U.S. Media Supressing Sibel Edmonds, Supressing…

Politics – Charges Several Mainstream Publications Have Been Informed of ‘Full Story’ by Other FBI Leakers Nearly a Year Ago, Have Remained Mum… “I’d say what she has is far more explosive than the Pentagon Papers,” Daniel Ellsberg told us in regard to former FBI translator turned whistleblower Sibel Edmonds.